Tittelløs

Det er nesten litt trist at russetiden er over. Samtidig er det ganske deilig. Det tar på å være russ! Nå er det faktisk bare noen eksamener (to skriftlige og en muntlig) igjen før jeg er ferdig på skolen. 13 år skolegang over. Jeg gleder meg noe enormt! Skolen har til tider vært et eneste stort ork. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har skulket. Eller, det har jeg jo egentlig. De kommer til å pynte opp vitnemålet mitt :) Hurra.

De siste dagene har jeg gått rundt og fryktet at jeg er gravid. Da hadde jeg dødd. Jeg greier ikke å ta vare på meg selv, hvordan skulle jeg greid å ta vare på en unge? Jeg er heldigvis ikke det, da. Gravid, altså. Dessuten hadde jeg sikkert drept ungen med mine dårlige matvaner.

På eksamen i går så kommenterte to gutter (venner) at jeg hadde med så lite mat. Jeg kan virkelig ikke skjønne det. Her hadde jeg med meg masse mat for at jeg skulle kunne konsentrere meg maks (fornuften slo til et øyeblikk om før jeg dro på skolen, innså at eksamen er litt viktig). Jeg hadde med meg tre knekkebrød, et eple og en skyr. Etter eksamen hatet jeg meg selv for at jeg hadde spist så mye (pluss frokost!). Hvordan kunne de si det var lite? Sikkert fordi de trener masse og spiser sånn 5-6 brødskiver til lunsj. Teit. Hvertfall, jeg syntes det var så mye å ha spist at det var like før jeg begynte å gråte da jeg var i butikken med pappa for å handle til middag. Han mente at jeg måtte spise noe til middag. Hvem begynner nesten å gråte når de er i butikken bare fordi de må spise? Jeg følte meg som en treåring i trassalderen som ikke får viljen sin. Det ble wok. Wok med to scampi.

Kaos

Mye skjer for tiden. Alt for mye. Jeg får lyst til å trekke meg unna, bli usynlig, forsvinne. Humøret mitt er som en berg- og dalbane. Jeg skyver folk unna. Jeg er kald. Kald innvendig. Til tider føles det ut som om kulden virkelig kommer innenfra.

Likevel skjer det noen bra ting også. Russetiden har vært super så langt. Tryvannstreff, fyll og venner. Middag slipper jeg lett unna, de dagene jeg er sterk nok. Andre dager har jeg spist. Mye. For mye. Heldigvis har jeg ikke gått opp i vekt (men jeg har likevel lagt på meg, det kan jeg se).

Jeg er på "dealer'n" med en fyr som flytter til sommeren. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Jeg er nesten 100% sikker på at jeg ikke kommer til å greie å forholde meg til et langdistanseforhold. Hvertfall ikke når det er snakk om et annet land.

Og fylla får meg til å snakke. Snakke om ting jeg ikke burde snakke om. Kan jeg ikke bare for en gang skyld holde kjeft? La være og delta i samtaler om mat og kropp. Folk reagerer. Og hvorfor har jeg så sinnssykt problemer med å lyve i fylla? Jeg gjør det hele tiden til vanlig, så hvorfor ikke i fylla? I morgen må jeg greie å si at jeg har spist middag. Jeg må si det og virke overbevisende. Så fort jeg svarer med "Eehh..." så skjønner de jo at jeg ikke har gjort det. Jeg blir så sint på meg selv at jeg får lyst til å slå noe. Ødelegge noe.

I dag overnattet jeg hos han fyren. Jeg ble servert masse frokost, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å spise. Han visste jeg ikke hadde spist på over 24 timer. Dessuten hadde det vært teit å "gjøre opprør" når familien hans var der.

Søvn er en mangelvare for tiden, det er faktisk enda verre enn vanlig. De siste nettene har jeg ikke sovet mer enn maks 4 timer. Jeg får ikke sove selv om jeg er trøtt.