Det er når du står der med rødsprengte øyne og sår hals, og med en kropp som nettopp er renset for kveldens skam, at du innser hvor patetisk livet er. Er dette alt det har å by på? Jeg håper ikke det. Jeg håper at det en dag skal føles fint å leve.

Ensomheten

Jeg føler meg ofte ensom. På tross av at jeg har samboer og familie. Dersom andre prioriteres over meg så er jeg plutselig helt alene her i verden. Det er jeg i kveld.
Jeg kjenner tårene presse på. For guds skuld, ikke begynn å grine nå. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg er så dårlig til å være alene? Jeg blir gjerne litt ekstra rastløs, urolig. Orker ikke å gjøre noe, men kan heller ikke sitte stille. Stort sett ender det med at jeg legger meg og surfer nettet fra mobilen i timesvis. Skjerp deg.