Livet suger

I dag fikk jeg ikke kastet opp lunsjen som planlagt. Jeg spiste den på jobb, men hadde tenkt til å kaste den opp når jeg kom hjem fordi den var mer usunn enn den burde. Meeeen, da jeg kom hjem sovnet jeg. Og resten av kvelden har jeg brukt på å hate meg selv. Jeg burde være glad for å gå en dag uten oppkast innimellom, men det føles ut som om jeg taper.

Jeg gruer meg noe voldsomt til i morgen. Jeg vet ikke helt hvorfor en lege skal være med sammen med psykologen, men det skremmer meg.
Jeg vet at det siste settet med blodprøver viste at nyrene er påvirket. Jeg tror ikke de vet det. Jeg håper ikke de skal ha blodprøver på DPS i morgen. Jeg vil ikke gjennom noen somatisk undersøkelse. Jeg vil ikke vise frem kroppen. Jeg tror jeg veier mer enn da jeg var der sist. Det er skummelt.

Et valg?

*magen rumler*
Mamma: "Du er for smart til å holde på på denne måten"
...
Den sved.
Det er ikke et valg, eller? Kanskje jeg bare har valgt det selv? Jeg føler jeg har latt dette skje, og det føler de rundt meg også, tydeligvis.

I samme slengen får jeg vel bare velge vekk denne depresjonen og ønsket om å dø. Trololo.

Lørdag

Det er lørdag. Jeg har allerede ligget på sofaen i tre timer. Ansiktet, og spesielt øynene er hovne etter gårsdagens runder med oppkast. Jeg tror ikke jeg vil kaste opp i dag. Men da kan jeg heller ikke spise noe særlig. Jeg vet ikke hva jeg kan spise uten å få lyst til å spy. Jeg fortjener egentlig ikke noe mat og dag, jeg spiste tross alt godteri i går.

Jeg har fortsatt lyst til å drepe megselv, men det blir med tanken. Jeg tror ikke jeg faktisk kommer til å gjøre det noen gang, men jeg liker å ha muligheten. Jeg lurer på om de pillene jeg har faktisk er nok, antagelig er det ikke det. Det ville jo være fryktelig dumt å ende opp med store skader i stedet.

Jeg prøver å finne noe som kan distrahere meg for en liten stund av gangen. Jeg prøver hardt på ånd timene til å gå. Jeg burde i alle fall gå en tur, men jeg er så fryktelig sliten. Alt er et slit. Alt er mørkt.

Hodet

Jeg overlevde gårsdagen.
Mer snakk om innleggelse. Jeg vil ikke. Snakk om hva som skjer hvis jeg ikke begynner å endre på ting, snakk om tvang.  Jeg tror ikke på det. Jeg kommer aldri til å bli så dårlig. Neste gang skal en lege også være med, for å overbevise meg om at dette kan være skadelig. Jeg ser ikke poenget. Jeg vet det kan være farlig, jeg bare bryr meg ikke om det. Jeg vil gi opp. Legge meg ned. Sove (hehe, men det får jeg jo ikke en gang til).

Tanker om å ta livet av meg dukker stadig opp. Først flere ganger i uken, nå flere ganger om dagen. Jeg har jo ikke samvittighet til det. For pliktoppfyllende. Men, tanken på at jeg når som helst har muligheten er betryggende. Jeg føler jeg ikke er på lag meg hodet. Eller kroppen. Gal?

Gruer meg

Jeg gruer meg til å dra tilbake til psykologen. Jeg gruer meg fordi jeg vet hun har snakket med fastlegen, blodprøvene var visst ikke bra og hun er bekymret for min somatiske helse. Jeg har ikke tenkt til å bli innlagt, da må jeg heller slutte å spy. Så må gruer jeg meg for hva hun har å si.

Ødelagt brekningsrefleks?

Ok. Jeg tror jeg har ødelagt brekningsrefleksen. Eller i alle fall skadet den. Plutselig skal det veldig mye til før jeg brekker meg. Må jo stikke hele hånden inni kjeften for å få fingrene langt nok ned, og selv da er det bare såvidt jeg greier å brekke meg. Skumleste jeg har opplevd på lenge.
Dette fører jo til at jeg bruker evigheter på å bli kvitt den maten jeg ikke orker tanken på å ha i magen. Blir jo helt utslitt. Jeg måtte frem med tannbørsten. Følte meg som tidenes idiot.
Og selv om dette skjer så tenker jeg ikke å slutte med å spy.  Herregud.

Nei

"Jeg vil bare at du skal vite om muligheten for en innleggelse ..."
Nei. Ikke aktuelt.
...
"Hvis du ikke reduserer mengden oppkast kommer du tilslutt å nå et punkt der du blir lagt inn ..."
Nei. Vil ikke.

Fy fader.