Ensom

Jeg savner å ha en skikkelig god venninne. Når man blir store og flytter til hver sin by mister man fort litt kontakt. Nå føler jeg ikke at jeg har noen jeg egentlig kan snakke med. For det er kanskje ikke alt jeg vil si til kjæresten, slikt får ham til å uroe seg unødvendig.Dermed all denne rablingen på dette tåpelige inernettet. Av og til er jeg ensom.

Feil.

Alt blir bare feil for tiden. Alt. Skole, mat, trening, sosialisering (hva er det??). Alt.

Uro

Det er denne forferdelige uroen som plager meg. Den som kommer etter at man har spist. Eller når man har lyst til å spise alt. Den som gjør at jeg bare har lyst til å lene meg over doskålen og la alt komme opp igjen. Én liten ting stopper meg. Frykten for å bli gravid. For det er den største frykten. Den frykten kan jeg ikke løpe ifra. Tør ikke å la spying ødelegge effekten av p-pillene. Noen ganger vil jeg bli reddet fra meg selv.

Hva er normalt?

Hva vil det egentlig si å ha et normalt forhold til mat? Jeg skjønner jo at jeg ikke har det, men hvem er det som egentlig har det? De som bare må ha noe godteri i løpet av forelesningen? De som aldri ofrer en tanke til hva de spiser? De som bare spiser dritt, men samtidig trener en del? De som spiser sitt første måltid i 17-tiden? De som drikker en latte med karamellsirup noen ganger i uken, baker minst en gang i uken og tenker det må være lov å kose seg en gang innimellom? De som spiser sunt i hverdagen men usunt hele helgen?
Når dette er menneskene man er omringet med i hverdagen, hvordan skal man da vite hva som er normalt?

De fleste

De fleste 20-åringer greier å ta vare på seg selv. De fleste gruer seg ikke til å være alene noen dager. De fleste trenger ikke å frykte maten.

Kakepress

Det som er fint med disse teknologiske tider er at folk er at folk deler alt de gjør. Så nå er jeg forberedt på at det er cupcakes på festen jeg skal etterpå. Nå må jeg bare finne på en måte å slippe unna. Jeg er ikke en gang veldig glad i det, synes det er hakket for kvalmende.Og det er ille nok om jeg må spise middag, da kan jeg ikke spise kake og drikke.
Det jeg synes er rart med dette kakepresset er folks argumenter. "Du som er så slank kan jo spise kake!" Utbryter de. Er det da meningen å spise kake til man er overvektig, for å så slanke seg? Er det bare da det er akseptabelt å ikke spise kake? "Du som er slank trenger ikke å tenke på hva du spiser" er en annen klassiker. Vel, dersom jeg ikke hadde tenkt over hva jeg spiste hadde jeg jo vært feit. Mennesker altså, mennesker er håpløse.

14.09.12

Så utrolig sant. På en måte. Til en viss grad. 

Tanker

Tredje oppdatering etter en peiode med stillhet? Slik går det når man har noe viktig (og litt kjedelig) man burde gjøre. Alt annet blir plutselig mye mer spennende enn det er til vanlig. Dermed tok jeg en tur innom den gamle bloggen. Som jeg skrev for 3 år siden. Jeg hadde tydeligvis ingen problemer med å leve på et kjempelavt inntak da. Klagde over 700 kcal på en dag til og med! Nå er jo det umulig. Herregud, en del av meg vil tilbake til det. En stor del av meg. Jeg trivdes med å leve på lite. Eller, jeg tror jeg gjorde det. Jeg trives jo ikke med å leve på en mer normal mengde.

Men det får en jo til å tenke. Kanskje jeg ikke alltid har vært så frisk som jeg tror jeg er? Jeg mener, jeg ser ikke på meg selv som syk i dag. Ja, jeg bruker masse tid til å tenke på mat og å synes jeg er feit, men jeg er da ikke syk? Jeg har da aldri vært det? Eller? Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg har et kjempebehov for å gå ned i vekt. Jeg vet samtidig at det ikke er bra. Jeg vet jo hve jeg burde spise, det er bare så vanskelig å gjennomføre. Jeg føler ikke at det kommer noe godt ut av det rett og slett. Likevel spiser jeg ikke på langt nær så lite som jeg tydeligvis gjorde for noen år siden.

Jeg er ikke overvektig, såpass skjønner jeg. Jeg er vel akkurat innenfor grensen for normalvekt. Men det er ikke nok, for jeg ser fett overalt. Jeg føler at jeg egentlig sitter fast i samme spor som jeg gjorde for 3 år siden. Bortsett fra at jeg er noen kg tyngre og spiser mer. Jeg føler at jeg ikke er så feilinformert(?) som de som er skikkelig syke er. Jeg føler kanskje er hakket mer vettug. Og siden jeg har levd slik såpass lenge er det jo tydeligvis ikke et så stort problem. Men likevel, en gang innimellom skulle jeg ønske jeg slapp å tenke så mye på ting som flesteparten ikke ofrer en tanke. At ting som hva man skal ha til frokost ikke var et stressmoment.

Jeg vet ikke en gang hva jeg vil frem til. Dette er bare masse rabling. Jeg har det tydeligvis bra i forhold til tidligere så da får jeg kanskje slå meg til ro med det.

Egentlig burde jeg ha jobbet med skolearbeid, men jeg greier ikke å tenke på annet enn at jeg må ned i vekt. Jeg blir så distrahert hver gang jeg går forbi speilet. Jeg trenger full kontroll igjen, og å få bedre treningsvaner. Jeg har jo ikke trent ordentlig på evigheter! Akkurat nå er jeg supermotivert, skulle bare hatt litt motivasjon så jeg ble ferdig med denne oppgaven ..

Tiende september

Jeg studerer. Meg selv og fag. Jeg bruker kanskje mest energi på meg selv. I speilet. Må måle og passe på. Holde styr på. Selv om ting går skeis. Innse at jeg er for feit (som vanlig). At jeg er ekkel. Klype i fettet på armene, hendene, magen, hoftene, ryggen og lårene. Sjekke hvor langt opp jeg kan ta rundt låret med to hender. Konstantere at jeg har et rundt ansikt og at jeg er lubben.
Men på skolen trives jeg faktisk. Da får jeg fred til å tenke på andre ting, viktigere ting?
I går spiste jeg kake og nå angrer jeg. Jeg har grått mine bitre tårer men det hjalp ikke. Jeg må kutte ut alt usunt igjen, jeg har det bedre da. Jeg spiser helt normale mengder mat og det plager meg.
Og nå blir det høst, begynnelsen på det verste.