:)

Noen ganger er skjebnen (?) på lag med meg. Turen ble utsatt så jeg sitter her utrolig lettet. Det er det beste som kunne hendt akkurat nå.

Livet er så jævlig meningsløst at jeg blir kvalm.
Bikinisesongen nærmer seg nok en gang og jeg er fortsatt for feit. Jeg hater den jævla maten, men tenker på den hele tiden. Liker smaken men vil ikke ha. Blir kvalm.
De neste dagene er det ikke jeg som kommer til å ha kontroll over hva jeg skal spise. Ikke full kontroll i alle fall. Det skremmer meg. Det skremmer meg så mye at jeg har grått en hel del. Jeg vet det blir dessert(er) Jeg vet folk blir fornærmet om jeg ikke spiser det. Folk jeg ikke har råd til å fornærme. Dette er prisen for å ikke skulle isolere seg helt. Jeg skjønner nesten ikke at jeg gidder, det gjør så vondt.