Etterpå må jeg spise. Jeg har nok ikke noe valg. Jeg skal være med et par venninner og sånn alle de har kjeftet på meg fordi jeg spiser lite før (sånn truet med å ringe foreldre og sånn). Da kommer jeg garantert ikke unna med en "har spist" unnskyldning. Og jeg vil jo ikke skape dårlig stemning ved å nekte å spise.

Jeg gruer meg.

Gruer meg veldig.

At noe så simpelt som mat kan gjøre meg så nervøs og grinete. Det er nesten trist.

Herregud jeg vil ikke.

Kanskje jeg skal si at jeg er syk?

Problemer friske ikke har.

Hva gjør man når man har avtalt å møte en kompis og denne kompisen foreslår at dere kan dra et sted å spise lunsj? Skal jeg si at jeg ikke kan likevel? Jeg har jo lyst til å møte ham, må jo ta vare på et par venner om ikke annet. Si at vi kan møtes i lunsjtider men ikke spise. Herregud. Fine på noe annet vi kan gjøre i stedet, senere på dagen? Tror det må bli det. Jeg må foreslå noe bedre enn noe som innebærer spising.

Hodet mitt forfølger meg

Det som er problemet med ferie er at man uansett ikke får ferie fra tankene, hodet kan du ikke bare la ligge igjen (i alle fall ikke uten å vekke oppsikt). Det jævla tankekaoset følger med meg uansett hvor jeg er. Jeg skulle ønske jeg slapp å tenke så mye. Det er slitsomt. Nå har jeg akkurat brukt rundt en time på å gråte for alt og ingenting. Første gang jeg virkelig har grått på evigheter. Nå kunne godt livet vært over.

Jeg vil ikke mer

Jeg hater dette. I morgen er siste dagen jeg skal spise tre måltider om dagen, jeg takler det ikke. Jeg har lyst til å faste frem til sommeren, men vet at det ikke går. Jeg greier nok ikke å faste et døgn en gang nå. Nå som jeg har blitt foret uten like. Jeg har litt lyst til å dø. Jeg hater jul.

Snart jul

Nå har jeg spist mengder med mat hver dag i en uke. Jeg blir foret. Det er ekkelt. Mat er ekkelt. Mat er skummelt. Jeg er ekkel. Jeg gruer meg til jeg skal møte venner igjen, de kommer til å se at jeg har lagt på meg. De kommer til å dømme meg.

Jeg tenker for mye når jeg skal sove. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker for mye. Tenker på ting jeg har gjort som jeg kanskje ikke burde ha gjort. Tenker på folk jeg ikke lenger liker. Tenker på folk jeg liker for godt. Tenker på at ting aldri går som jeg vil uansett. Hver kveld må jeg stenge ute tankene med musikk, høre på musikk helt til jeg er så trøtt at jeg sovner.

Jeg har ikke hatt julestemning siden jeg var liten, og har det heller ikke i år. Jeg liker ikke julen. Jeg vil faktisk påstå at jeg misliker julen ganske sterkt. Ikke bare pga. maten men også fordi familiesituasjonen fører til at det blir mye stress. Jeg har ikke hatt noen glede av å feire jul på mange år. Når jeg flytter for meg selv har jeg lyst til å "feire" julaften alene. Kanskje spise en hjemmelaget(mager) medisterkake med litt tyttebærsyltetøy.

Mer

...Min overlevelsesstrategi er å stenge alt ute. Late som om ting ikke skjer. Spille en annen rolle. Late som om det ikke er meg, late som om jeg ikke har problemer med mat, for å så spise. Panikken kommer etterpå men der og da overlever jeg. Jeg vet ikke om dette er en bra eller dårlig strategi. Jeg vet ikke om det er lurt. Jeg gjør det med alle vanskelige følelser. Stenger dem ute. Lar være å tenke på dem, så er det plutselig ikke like vanskelig. Jeg vet nesten ikke hvem jeg er. Det føles ut som om jeg lever i en boble. Mye av livet mitt er veldig... "drømmeaktig"? Derfor bryr jeg meg relativt lite om hva som skjer i verden, det angår jo ikke meg? Nei, jeg mister ikke grepet. En kan ikke miste noe en ikke har. Jeg svever bare videre i boblen min, med mine egne problemer :)

Vanskelig...Igjen

Ferie er både noe av det beste og noe av det verste jeg vet om. Det er deilig å kunne slappe av, ikke tenke på skole. Det er forferdelig å være med familien hele tiden (hytta). Altså, familietid betyr frokost, lunsj og middag --> stress. Jeg blir i dårlig humør, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg ekkel og feit. Jeg er ekkel og feit. Jeg vil vekk. Tilbake til "gode" rutiner.
Jeg spiste en og en halv karbonade (pluss salat) til middag og mamma klikket nesten fordi hun syntes jeg hadde spist så lite! Lite!?? Jeg satt der og fikk nesten noia fordi jeg har spist så mye i dag. Og så sa hun at jeg måtte passe på så jeg ikke får anoreksi. Ah, jeg ble så sur der og da at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre. Men jeg gjorde som jeg pleier, stengte ute følelsene. Hvertfall tror jeg det er det jeg pleier. Og jeg tror det er derfor jeg er blitt så "careface", tiltaksløs, likegyldig. Jeg stenger ute alle vanskelige følelser. Herregud. Jeg er patetisk.

S t r e s s

Akkurat nå er jeg utrolig stresset. Jeg har nesten angst. Jeg gjorde noe skummelt i dag, spiste middag på en restaurant. Jeg ble tvunget med, og når jeg satt der så vurderte jeg frem og tilbake om jeg skulle spise noe. Valget falt på noe "trygt", og kalorimessig kom jeg nok greit ut av det. Spesielt med tanke på at det er det enste jeg har spist i dag. Nå tør jeg ikke spise mer. Det skumle med restaurantmat er at jeg ikke vet nøyaktig hva som er i det. Det er jo ikke den eneste grunnen til at jeg stresser, jeg har snart eksamen og jeg føler meg uforberedt, og jeg har utrolig mye å gjøre i morgen. Jeg takler stress så dårlig at jeg sitter her på randen av et sammenbrudd akkurat nå. Prøver å holde hodet kaldt. Prøver å ignorere det. Prøver å være sterk. Det jeg har mest lyst til nå er å legge meg ned å gråte men jeg har ikke tid.

5.12.10

Du vet at ting ikke er som de skal når du begynner å gråte fordi det blir middag en time tidligere enn du trodde. Får angst og  blir sint og rastløs. Ja, om dagen er bra eller dårlig avgjøres av hva du har spist og i hvilke mengder. Samtidig tenker du at du har kontroll? Ok...

Hjelp?

For å være ærlig sliter jeg som et helvete. Det går ikke å spise ordentlig. En skyr, en kvart fiskekake og tre ruter sjokolade. Det er for lite. Det er for mye. Feil uansett. Lei, redd, skremt. Jeg er jo ikke syk! Jeg bare spiser litt lite, det er alt? Men så kommer de dagene hvor jeg spiser masse. Å la meg slippe dette. La det gå over. La meg overleve uten mat. La meg slippe at folk kommenterer mine matvaner. Kommenterer at jeg ikke hadde hatt vondt av å legge på meg. Jeg ser at jeg trenger å slanke meg. Hjelp.

Forelsket

Jeg liker en fyr sykt godt og vet ikke om han liker meg. Han er sjenert, jeg er sjenert. Vi kommer så aldri til å komme videre. Han er glad i mat (men slank), men vant til at jeg ikke spiser så mye (selv om han prøver å få meg til å spise mer). Ah, tåpelig forelsket.