Gråt

Jeg skulle ønske  noen så meg her jeg ligger og gråter meg i søvn hver natt. Alt jeg ikke får til og det at ingen har troen på meg tærer på. Avslag og dårlige tilbud får meg til å tvile på om jeg er verdt å redde. Jeg vet jeg må takke ja til tilbudet jeg har fått, selv om det er mye dårligere enn jeg hadde håpet på. Hvis ikke kommer det til å bli brukt mot meg senere. Jeg forstår det er snakk om penger og prioriteringer, det Gjør bare så vondt å vite at jeg havner så langt ned på den listen.
Jeg kan ikke belaste de rundt meg mer, derfor gråter jeg meg hekler stikke til søvn. Jeg trenger at noen holder rundt meg og sier det går bra.

Life

I går tok jeg en bitteliten overdose, som jeg visste at ville være helt trygg, og jeg er fortsatt litt suste. Gjort det en gang før, og jeg visste jo at denne dagen bare ville gå til å sove, men måtte liksom likevel. Tror ikke det skjer igjen.
Fikk tilbud om en innleggelse, men de regnet ikke med å kunne følge opp måltidene. Er tydeligvis ingen som kan eller vill hjelpe meg.

...

Hvor motivert må man være før man får hjelp?

katt

Enten kommer jeg til å passe en katt neste uke, eller så drar jeg alene på hytta. Får håpe katten fortsatt trenger pass. Jeg tror ikke det egentlig er lurt å dra alene, sånn jeg har det nå.
Får høre hva de kan tilby av videre behandling i morgen. Kanskje jeg bare skal slutte. All motivasjonen forsvant med avslaget på oppholdet jeg håpet skulle redde meg ...

Avslag

Den eneste behandlingen jeg hadde troen på fikk jeg avslag på. "Lite sykdomsinnsikt og lite motivasjon". Jeg føler jeg har god innsikt, men jeg har for lite livslyst til og gjøre noe. Og den lille motivasjonen jeg hadde til å forsøke å overleve er nå borte. Jeg har ikke lenger troen på at det kan bli bedre.

Ingen hjelp å få?

Det har skjedd en del siden sist. Ble anbefalt en innleggelse, som jeg kanskje får i høst en gang. Jeg vil gi det en sjanse, siden jeg takler hverdagen så dårlig på egenhånd hjemme.
Den behandleren jeg har vært hyppigst hos, 1-2 ganger i uken, slutter snart. Da står jeg igjen med samtale 3-4 ganger i måneden. Synes det i alle fall fungerer litt bedre når jeg er på DPS ca 2 ganger i uken.
Livslysten, som en periode var litt mer tilstede enn før, er på vei nedover igjen.
Jeg greier ikke dette. Det er ingen som kan hjelpe meg.

Men, jeg har ikke kastet opp siden 20. april. Det er da noe.

Gi opp

I morgen skal jeg på en ny vurderingssamtale. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg tror jeg vil gi opp. Jeg har for lite å leve for. Vil heller sulte ihjel. Eller noe sånt.

Redd

Jeg er så utrolig redd. Gruer meg til i morgen. Gruer meg til at behandlerne skal ringe meg på mandag. Orker ikke å høre hva de har å si etter torsdagens telefon derfra. Redd for å høre hva de har å si. Hvis jeg ikke møter opp på onsdag blir jeg i alle fall hentet av politiet, som hun så fint sa. Jeg fucker opp. Og jeg vil ikke mer. Orker ikke all denne dritten jeg utsetter meg selv for.

Jeg fucker opp. Hele tiden.

Meningsløst

Jeg forstår ikke hvorfor livet gir meg så lite. Hvorfor jeg ikke ser noen fremtid. Jeg ser ingen løsning.

Jeg er redd for å spise mer, for da spyr jeg. Så lenge jeg kan avstå fra å spy er jeg ganske trygg.

Jeg har startet på fontex. Håper det kan hjelpe meg med å komme ut av dette mørket jeg er fanget i.

Jeg ødelegger alt og alle.

Mamma tok sofaen min som jeg hadde på rommet mitt hos henne, selv om jeg ba pent om at hun skulle la den være i fred. Tibød meg å kjøpe en ny hun kunne ha på hytta i stedet. Men hun tok den altså. Det var synd, for det var mitt lille fristed hvor jeg virkelig kunne slappe av. I samme slengen må jeg ommøblere rommet, for sengen stod inntil ryggen på sofaen, noe som resulterte i at den nå står på gulvet uten noen "vegg" på noen av kantene. Syntes det var så kjipt at jeg sa hun kunne gjøre hva hun ville på det rommet, for jeg kommer aldri mer til å sove der uansett.
Jeg vet det såret henne, og det var forsåvidt ikke meningen, men jeg orker ikke å sove på et uvant rom. Det føles ikke lenger som mitt rom. Det er ikke lenger mitt rom. Det er greit for min del, jeg har tross alt flyttet ut. Men det ga henne dårlig sammvittighet.
Jeg ødelegger alle jeg er nær. Jeg fortjener ikke å ha det bra.

10/3

Ble tilringt fordi de siste blodprøvene var så dårlige. Måtte ta nye i dag, og heldigvis var de bedre. "Trusler" om innleggelse. Jeg må kutte ned på spyingen hvis jeg skal fortsette på DPS. Alt jeg vil er å enten ikke spise, eller spy til jeg blir så sliten at jeg kan slappe av. 

Piller

Jeg har noen piller liggende. Sånn i tilfelle jeg ikke orker mer en dag. Jeg tror de vil få ligge i fred, jeg håper på en måte jeg aldri får bruk for de. En del gikk ut på dato for mange år siden. Ikke noe sterke greier, omtrent som paralgin forte. På fredag prøvde jeg et par av de. Det var nøye planlagt. Jeg hadde funnet ut hva som ville være en trygg dose (både med tanke på paracet-delen og den andre delen av pillen). Jeg var godt innenfor trygg dose. Men jeg måtte bare teste om de fortsatt virket, siden de er så gamle. Sånn i tilfelle jeg trenger de en dag, altså. Hoho, jeg ble helt susete i hodet. Småsvimmel og rar. Og de fungerer tydeligvis fortsatt. Jeg kan aldri si det til noen, ikke psykologen eller noen av legene. Det var ingen overdose. Det var til og med innenfor hva som er maksdosen for en dag. Men likevel, ingen andre kan få vite det.

Overleve

Denne helgen handler det om å overleve. Puste. Ikke spise for mye. Ikke spy. Jeg har lyst på sjokolade og smågodt, men jeg kan ikke spise og beholde det. Derfor blir det med skyr, lettere sjokolademelk og rett-i-koppen suppe. Det er den maten jeg kan spise og beholde. Denne lørdagen er allerede alt for lang, og klokken er ikke en gang blitt 18.
Jeg føler jeg bare blir mer og mer depressiv og spiseforstyrret for tiden. Jeg lurer på om det noen gang vil bli bedre.

Unnagjort

Timen på DPS er unnagjort, tine hos fastlegen er unnagjort og jeg overlevde. De sier de er bekymret. Jeg må kutte ned på spyingen. Hva skal til for at du greier det? Vel, først og fremst må jeg ville det. Ha en grunn. Ikke bare ønske å dø. Ikke bare være så likegyldig til alt. Jeg bryr meg ikke om jeg blir skadet, jeg blir ikke skremt av alt det de forteller.
Blodprøvene var visst heller ikke supre. Nå må jeg ta kaliumtilskudd to ganger daglig i stedet for én. Legen på DPS ville ha svarene, spent på om jeg egentlig kommer til å høres fra henne igjen.
Hva skal til?
Kanskje oppfølging litt oftere enn hver 14. dag. Men det har ingen tid til.

Brødskiver

"Har du spist??" var det første han spurte om. Han er bekymret, jeg skjønner det. Jeg hadde også vært bekymret dersom de jeg er glad i holdt på på denne måten.
Jeg hadde spist. Jeg kunne helt ærlig svare at jeg hadde spist to brødskiver. Han var nesten imponert. At jeg hadde spydd de opp rett etterpå ble dog utelatt. Han trenger ikke tro at jeg er helt gal.

Livet suger

I dag fikk jeg ikke kastet opp lunsjen som planlagt. Jeg spiste den på jobb, men hadde tenkt til å kaste den opp når jeg kom hjem fordi den var mer usunn enn den burde. Meeeen, da jeg kom hjem sovnet jeg. Og resten av kvelden har jeg brukt på å hate meg selv. Jeg burde være glad for å gå en dag uten oppkast innimellom, men det føles ut som om jeg taper.

Jeg gruer meg noe voldsomt til i morgen. Jeg vet ikke helt hvorfor en lege skal være med sammen med psykologen, men det skremmer meg.
Jeg vet at det siste settet med blodprøver viste at nyrene er påvirket. Jeg tror ikke de vet det. Jeg håper ikke de skal ha blodprøver på DPS i morgen. Jeg vil ikke gjennom noen somatisk undersøkelse. Jeg vil ikke vise frem kroppen. Jeg tror jeg veier mer enn da jeg var der sist. Det er skummelt.

Et valg?

*magen rumler*
Mamma: "Du er for smart til å holde på på denne måten"
...
Den sved.
Det er ikke et valg, eller? Kanskje jeg bare har valgt det selv? Jeg føler jeg har latt dette skje, og det føler de rundt meg også, tydeligvis.

I samme slengen får jeg vel bare velge vekk denne depresjonen og ønsket om å dø. Trololo.

Lørdag

Det er lørdag. Jeg har allerede ligget på sofaen i tre timer. Ansiktet, og spesielt øynene er hovne etter gårsdagens runder med oppkast. Jeg tror ikke jeg vil kaste opp i dag. Men da kan jeg heller ikke spise noe særlig. Jeg vet ikke hva jeg kan spise uten å få lyst til å spy. Jeg fortjener egentlig ikke noe mat og dag, jeg spiste tross alt godteri i går.

Jeg har fortsatt lyst til å drepe megselv, men det blir med tanken. Jeg tror ikke jeg faktisk kommer til å gjøre det noen gang, men jeg liker å ha muligheten. Jeg lurer på om de pillene jeg har faktisk er nok, antagelig er det ikke det. Det ville jo være fryktelig dumt å ende opp med store skader i stedet.

Jeg prøver å finne noe som kan distrahere meg for en liten stund av gangen. Jeg prøver hardt på ånd timene til å gå. Jeg burde i alle fall gå en tur, men jeg er så fryktelig sliten. Alt er et slit. Alt er mørkt.

Hodet

Jeg overlevde gårsdagen.
Mer snakk om innleggelse. Jeg vil ikke. Snakk om hva som skjer hvis jeg ikke begynner å endre på ting, snakk om tvang.  Jeg tror ikke på det. Jeg kommer aldri til å bli så dårlig. Neste gang skal en lege også være med, for å overbevise meg om at dette kan være skadelig. Jeg ser ikke poenget. Jeg vet det kan være farlig, jeg bare bryr meg ikke om det. Jeg vil gi opp. Legge meg ned. Sove (hehe, men det får jeg jo ikke en gang til).

Tanker om å ta livet av meg dukker stadig opp. Først flere ganger i uken, nå flere ganger om dagen. Jeg har jo ikke samvittighet til det. For pliktoppfyllende. Men, tanken på at jeg når som helst har muligheten er betryggende. Jeg føler jeg ikke er på lag meg hodet. Eller kroppen. Gal?

Gruer meg

Jeg gruer meg til å dra tilbake til psykologen. Jeg gruer meg fordi jeg vet hun har snakket med fastlegen, blodprøvene var visst ikke bra og hun er bekymret for min somatiske helse. Jeg har ikke tenkt til å bli innlagt, da må jeg heller slutte å spy. Så må gruer jeg meg for hva hun har å si.

Ødelagt brekningsrefleks?

Ok. Jeg tror jeg har ødelagt brekningsrefleksen. Eller i alle fall skadet den. Plutselig skal det veldig mye til før jeg brekker meg. Må jo stikke hele hånden inni kjeften for å få fingrene langt nok ned, og selv da er det bare såvidt jeg greier å brekke meg. Skumleste jeg har opplevd på lenge.
Dette fører jo til at jeg bruker evigheter på å bli kvitt den maten jeg ikke orker tanken på å ha i magen. Blir jo helt utslitt. Jeg måtte frem med tannbørsten. Følte meg som tidenes idiot.
Og selv om dette skjer så tenker jeg ikke å slutte med å spy.  Herregud.

Nei

"Jeg vil bare at du skal vite om muligheten for en innleggelse ..."
Nei. Ikke aktuelt.
...
"Hvis du ikke reduserer mengden oppkast kommer du tilslutt å nå et punkt der du blir lagt inn ..."
Nei. Vil ikke.

Fy fader.

21/1

Kansskje det er et sakte selvmord du driver med? Vel, kanskje det er det. Men, i så fall er det meget mislykket. Bortsett fra blodprøver som ikke er helt innenfor så er jeg absolutt i ikke i nærheten av å dø. Gjennom julen gikk jeg til og med litt opp i vekt, jeg skylder på mandler og, ikke minst, sjokolade... Men, det skal sies at det ikke hadde gjort meg noe om jeg døde av dette, jeg jobber bare ikke så aktivt for det (heldigvis?).

Vi er igjen inne i den verste tiden av året. Tanken på å ta livet av meg er der konstant, men sånn har det jo vært på denne tiden i mange år. Jeg spyr mer enn jeg pleier, jeg orker ikke å la være. Jeg ser ingen grunn til å ikke spy. Jeg er tom/død innvendig.

Av og til tenker jeg at noen må redde meg fra megselv.