Meningsløst

Jeg forstår ikke hvorfor livet gir meg så lite. Hvorfor jeg ikke ser noen fremtid. Jeg ser ingen løsning.

Jeg er redd for å spise mer, for da spyr jeg. Så lenge jeg kan avstå fra å spy er jeg ganske trygg.

Jeg har startet på fontex. Håper det kan hjelpe meg med å komme ut av dette mørket jeg er fanget i.

Jeg ødelegger alt og alle.

Mamma tok sofaen min som jeg hadde på rommet mitt hos henne, selv om jeg ba pent om at hun skulle la den være i fred. Tibød meg å kjøpe en ny hun kunne ha på hytta i stedet. Men hun tok den altså. Det var synd, for det var mitt lille fristed hvor jeg virkelig kunne slappe av. I samme slengen må jeg ommøblere rommet, for sengen stod inntil ryggen på sofaen, noe som resulterte i at den nå står på gulvet uten noen "vegg" på noen av kantene. Syntes det var så kjipt at jeg sa hun kunne gjøre hva hun ville på det rommet, for jeg kommer aldri mer til å sove der uansett.
Jeg vet det såret henne, og det var forsåvidt ikke meningen, men jeg orker ikke å sove på et uvant rom. Det føles ikke lenger som mitt rom. Det er ikke lenger mitt rom. Det er greit for min del, jeg har tross alt flyttet ut. Men det ga henne dårlig sammvittighet.
Jeg ødelegger alle jeg er nær. Jeg fortjener ikke å ha det bra.

10/3

Ble tilringt fordi de siste blodprøvene var så dårlige. Måtte ta nye i dag, og heldigvis var de bedre. "Trusler" om innleggelse. Jeg må kutte ned på spyingen hvis jeg skal fortsette på DPS. Alt jeg vil er å enten ikke spise, eller spy til jeg blir så sliten at jeg kan slappe av. 

Piller

Jeg har noen piller liggende. Sånn i tilfelle jeg ikke orker mer en dag. Jeg tror de vil få ligge i fred, jeg håper på en måte jeg aldri får bruk for de. En del gikk ut på dato for mange år siden. Ikke noe sterke greier, omtrent som paralgin forte. På fredag prøvde jeg et par av de. Det var nøye planlagt. Jeg hadde funnet ut hva som ville være en trygg dose (både med tanke på paracet-delen og den andre delen av pillen). Jeg var godt innenfor trygg dose. Men jeg måtte bare teste om de fortsatt virket, siden de er så gamle. Sånn i tilfelle jeg trenger de en dag, altså. Hoho, jeg ble helt susete i hodet. Småsvimmel og rar. Og de fungerer tydeligvis fortsatt. Jeg kan aldri si det til noen, ikke psykologen eller noen av legene. Det var ingen overdose. Det var til og med innenfor hva som er maksdosen for en dag. Men likevel, ingen andre kan få vite det.

Overleve

Denne helgen handler det om å overleve. Puste. Ikke spise for mye. Ikke spy. Jeg har lyst på sjokolade og smågodt, men jeg kan ikke spise og beholde det. Derfor blir det med skyr, lettere sjokolademelk og rett-i-koppen suppe. Det er den maten jeg kan spise og beholde. Denne lørdagen er allerede alt for lang, og klokken er ikke en gang blitt 18.
Jeg føler jeg bare blir mer og mer depressiv og spiseforstyrret for tiden. Jeg lurer på om det noen gang vil bli bedre.

Unnagjort

Timen på DPS er unnagjort, tine hos fastlegen er unnagjort og jeg overlevde. De sier de er bekymret. Jeg må kutte ned på spyingen. Hva skal til for at du greier det? Vel, først og fremst må jeg ville det. Ha en grunn. Ikke bare ønske å dø. Ikke bare være så likegyldig til alt. Jeg bryr meg ikke om jeg blir skadet, jeg blir ikke skremt av alt det de forteller.
Blodprøvene var visst heller ikke supre. Nå må jeg ta kaliumtilskudd to ganger daglig i stedet for én. Legen på DPS ville ha svarene, spent på om jeg egentlig kommer til å høres fra henne igjen.
Hva skal til?
Kanskje oppfølging litt oftere enn hver 14. dag. Men det har ingen tid til.

Brødskiver

"Har du spist??" var det første han spurte om. Han er bekymret, jeg skjønner det. Jeg hadde også vært bekymret dersom de jeg er glad i holdt på på denne måten.
Jeg hadde spist. Jeg kunne helt ærlig svare at jeg hadde spist to brødskiver. Han var nesten imponert. At jeg hadde spydd de opp rett etterpå ble dog utelatt. Han trenger ikke tro at jeg er helt gal.