Skuff på skuff

Jeg lar meg lure, jeg. Gang på gang. I min naivitet tror jeg at dersom jeg har spurt/avtalt noe med familien, og til og med dobbelt- og trippelsjekket med dem, så betyr det at ting blir som avtalt. At jeg kan bli kjørt, eller at alle skal dra et sted. Likevel blir det endringer i planene hver gang, så jeg da ikke har tid til å være med, eller må gjøre om på planene. Det ender med at jeg sitter her like skuffet og føler meg like glemt hver gang. Er det rart jeg synes det er vanskelig å slippe folk helt til? Når de som står med nærme skuffer gang på gang? Når andre i familien alltid blir prioritert over meg?

Jeg liker ikke å finne tittel.

Livet mitt mangler mening. Jeg bare eksisterer, har det riktignok bra når jeg er med fine folk, men ikke ellers.
Trekker meg gjerne litt unna , som i dag. Skal riktignok til kjæresten, men jeg har ikke engang svart de andre som har prøvd å få meg med på ting. Rett og slett fordi unnskyldningen "jeg har ikke lyst" ikke blir akseptert hvis folk spør hvorfor du ikke kan være med på ting. Dessuten er det jo ganske frekt, det er jo ikke det at jeg ikke vil være med vedkommende, jeg vil bare ikke være med noen.

Og igjen sitter jeg her og gruer meg litt til en tur, og igjen er det ene alene på grunn av maten. Selv om det stort sett faktisk går ganske greit på turer, jeg kan faktisk nesten "spille en annen rolle" eller noe i den duren, og greier å spise uten å frike ut. Sånn er det ofte når jeg er andre steder. Men det greier jeg ikke å overbevise meg selv om nå. Det er også ting som må ordnes og fikses før turen, og det stresser meg, det skal generelt sett lite til før jeg blir stresset.

Kanskje jeg kan ha godt av å komme meg bort litt. Selv om jeg da kommer tilbake til den forferdelige hverdagen når jeg kommer hjem igjen. Jeg vil ikke mer.