Skuff på skuff

Jeg lar meg lure, jeg. Gang på gang. I min naivitet tror jeg at dersom jeg har spurt/avtalt noe med familien, og til og med dobbelt- og trippelsjekket med dem, så betyr det at ting blir som avtalt. At jeg kan bli kjørt, eller at alle skal dra et sted. Likevel blir det endringer i planene hver gang, så jeg da ikke har tid til å være med, eller må gjøre om på planene. Det ender med at jeg sitter her like skuffet og føler meg like glemt hver gang. Er det rart jeg synes det er vanskelig å slippe folk helt til? Når de som står med nærme skuffer gang på gang? Når andre i familien alltid blir prioritert over meg?