Magevondter

Vondt i magen. Jeg vet ikke om det kommer av store mengder stress de siste uken, mitt ekstreme forbruk suketter (kan umulig være bra...) eller om jeg har spist noe jeg ikke burde. Eller om det er sult. Øyeblikk som dette får meg til å skjønne hvor mye sykt jeg driver med. Jeg har vondt i magen, og jeg greier ikke å kjenne om det er sult eller om jeg har plaget den med noe annet.

Kravstor?

Kanskje det å være lykkelig eller tilfreds er for mye forlangt? Skulle man kanskje være fornøyd med å ikke ha noe umiddelbart behov for å drepe seg selv? Jeg har lyst til å legge meg ned og gi opp, men jeg gjør det jo ikke. Jeg har ikke lyst eller energi til å drive med noen av interessene mine lenger, men det er kanskje bare sånn det er midt i semesteret? Jeg er redd dette er det beste jeg kan ha det.

Angst

Angsten river i meg. Kan ikke sitte stille. Må gjøre noe hele tiden. Spille, rydde, ordne, spille, sjekke nettsider, bevege på meg, prøve å se på tv-serier, gå rastløst frem og tilbake, sjekke mobilen, lese uten å få med seg handlingen. Puste, får ikke nok luft, kaldsvetter på hender og føtter, Får ikke sove.
Vi venter og venter, håper og håper. Armen min er full av kloremerker.
Tiden går så uendelig sakte.

Sorg

Jeg prøver å få tiden til å gå. Den går så fryktelig sakte. Jeg veksler mellom å spille dumme mobilspill og å sitte apatisk og bare vente. Min beste venninne, min eneste virkelig gode venninne, er livstruende skadet. Og dersom hun overlever vet man aldri i hvilken forfatning hun vil være i. Det gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal ta med til eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det eneste jeg kan gjøre er å vente og å håpe.

Negativitet

Hvordan holder folk ut å være sammen med meg? Jeg er negativ, bedreviter og irriterende. Og jeg er klar over det selv. Jeg sier nei til å henge med folk, jeg bruker evig lang tid på å svare på meldinger, og likevel fortsetter noen av disse meneskene å forsøke å holde kontakt med meg. Jeg hadde ikke villet være venn meg meg, jeg er forsåvidt ikke venn med meg selv. Kanskje de bare synes synd på meg.

Negativiteten herjer for fult. Jeg vil forsvinne og slippe og forholde meg til verden rundt meg. Jeg orker ikke dette, men dagene går sakte men sikkert forbi. Før jeg vet ordet av det er vi kommet til jul, og jeg har overlevt enda ett år. Hver dag jeg ikke legger meg ned for å gi opp er kanskje en liten seier?

Så enkelt

Av og til tenker jeg syke tanker. Sykere enn de vanlige tankene, altså. Jeg står der på perongen og det slår meg at det faktisk bare er å hoppe foran toget. Så enkelt er det. Det kommer ikke til å skje, det føler jeg absolutt ikke noe behov for (bare å sove og slippe unna litt). Men bare tanken på det er likevel betryggende. Dersom alt annet skulle gå til helvete så er faktisk ikke plan B umulig. Jeg smilte litt der jeg stod og ventet på toget. Smilte og tenkte det er bra ingen kan lese tankene mine, der jeg stod og smilte som en tulling.

Endring i planene = stress

Vi får besøk i dag, av noe av familien til kjæresten. De kommer plutselig noen timer senere enn det de først sa, så det krasjer med treningen min. Og sannsynligvis slipper jeg ikke unna å spise kake (det er visst frekt...). Og i dag hater jeg meg selv så mye at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Livet ass.