Det er når du står der med rødsprengte øyne og sår hals, og med en kropp som nettopp er renset for kveldens skam, at du innser hvor patetisk livet er. Er dette alt det har å by på? Jeg håper ikke det. Jeg håper at det en dag skal føles fint å leve.

Ensomheten

Jeg føler meg ofte ensom. På tross av at jeg har samboer og familie. Dersom andre prioriteres over meg så er jeg plutselig helt alene her i verden. Det er jeg i kveld.
Jeg kjenner tårene presse på. For guds skuld, ikke begynn å grine nå. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg er så dårlig til å være alene? Jeg blir gjerne litt ekstra rastløs, urolig. Orker ikke å gjøre noe, men kan heller ikke sitte stille. Stort sett ender det med at jeg legger meg og surfer nettet fra mobilen i timesvis. Skjerp deg.

Uro

Jeg gruer meg hver kveld. Gruer meg til å vri meg i sengen og kjenne på denne uroen. Gruer meg til en ny dag. Jeg har det ok på skolen nå, men trikketuren er fylt med denne uroen. Når jeg går gjennom folkehavet blir jeg stresset og hjertet banker hardt i brystet. Det er ikke noe å grue seg til, men det vet ikke kroppen.

318

318 Dager. Eller 10 måneder og 14 dager om du vil. Siden sist jeg kastet opp. Ja, altså, bortsett fra at jeg med viten og vilje gjorde det i sted. Kanskje blir det med denne ene gangen. Kanskje blir det en gang innimellom. Akkurat nå bryr jeg meg egentlig ikke. Kostholdet har uanstt vært helt på trynet det siste halvåret, og det er faktisk bedre å få det opp enn å bare proppe alt i seg. JEg vil jo egentlig bare ha kontroll over hva jeg spiser, men når det ikke går må jeg ty til andre alternativer.
Nå er det snart ordentlig sommerferie, altså et avbrekk fra jobbe-sommerferien. Jeg skal til varmen og jeg gleder meg noe helt vilt! Jeg skal spise (saft)is hver dag. Jeg skal gå i bikini og kort shorts, finnes heldigvis ikke speil på stranden. Jeg skal lese bøker og spille spill, og forhåpentilgvis slappe av skikkelig.

Lat?

Ofte når jeg ligger på sofaen eller i sengen og er sliten og giddalaus, så kommer tankene om at jeg kanskje bare er lat snikende. Alle blir slitne, men de legger seg ikke ned resten av kvelden av den grunn. De kommer seg opp igjen og drar på trening eller møter venninner. Det gjør ofte ikke jeg. Og jeg kan virkelig ikke se bort ifra at det bare er fordi jeg er lat. Jeg vet bare ikke hvordan jeg kan snu det om, slik at jeg orker å gjøre mer enn skole/jobb i løpet av en dag. Det kan ikke bare være de dagene jeg har fri jeg får gjort noe vettugt. Jeg tror jeg må begynne å "tvinge" meg selv mer ut, selv om jeg ikke vil.

Kvalmen.

Jeg pleier å hoppe over "pillefri uke", slik at jeg bare har det ca 4 ganger i året. For jeg har en regel om at jeg ikke kan spy når jeg tar pillene, i alle fall ikke på 6 timer (nå har jeg forresten akkuratt nådd 9 måneder siden sist, tjohei!), og det gjør det litt lettere å la være i hverdagen. Men så kommer denne pillefri uken, og alt jeg kan tenke på er at nå kan jeg spy. Altså, bare tanken gjør meg jo kvalm. Det er ikke som om jeg har spist noe enda, men kvalmen og trangen til å omfavne porselenet er meget reell. Og det er så flaut og tåpelig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Krysser fingrene for at jeg holder ut denne uken.

Tenk om jeg ikke er deprimert, og at dette er så bra det kan bli? At jeg tror jeg har det dritt, og så er det sånn alle har det, at det er slik det skal og må være?

gjfisægjger

Av og til prøver jeg virkelig. Jeg har prøvd å lage ordentlig middag i flere dager nå. Jeg har kjøpt inn ingredienser, det tar kort tid  ålage, er sunt, mettende, proteinrikt, men håpløst. Lager havregrøt i stedet. For da slipper jeg å ombestemme meg mens maten tilberedes. Da slipper jeg å bli kvalm mens maten lages. Jeg håper jeg greier å lage det før jeg må kaste ingrediensene.
Jeg burde hatt en slags "lage middag og så spise den"-trening. Eventuelt "spise middag med andre mennesker som ikke er nærmeste familie"-trening. Spise-trening i alle fall. Mat som er ordentlig mat, og ikke bare den vanlige maten jeg spiser hver eneste dag.

Tilbake til helvetet/hverdagen

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal skrive. Jeg har hatt ferie. Jeg har hatt det fint. Relativt fint, jeg har slappet av, ikke hatt det største behovet for å forsvinne. Nå er hverdagen faretruende nær. Hverdagen med uro, selvhat, mat og stress. Jeg vil ikke tilbake. Virkelig ikke. Nesten så jeg håper det skjer en forferdelig ulykke på vei hjem.
Lurer av og til på om jeg i det hele tatt har noen mulighet til å bli lykkelig...

Middag

Kjæresten min har for tiden en litt annen døgnrytme enn meg, noe som fører til at han vil spise middag i 21-tiden. Det er selvfølgelig alt for sent for meg som står opp tidlig hver dag. Dermed ender jeg opp med å spise havregøt til middag. Hver dag. Når han ikke prioriterer å være med meg så gidder ikke jeg å prioritere meg selv heller. Ting går uansett til helvete.

Sliten

Jeg er sliten. Hele tiden. Sliten selv de dagene jeg sover 8-9 timer. Sliten selv om jeg ikke gjør noe som er slitsomt. Kroppen føles tung, hodet føles tungt. Selv om jeg er sliten får jeg ofte ikke sove. Jeg trenger litt energi, kanskje litt sol?

.

Jeg vil ikke ha ansvar for eget liv. Jeg greier det ikke. Jeg vil hjem til mamma og få litt omsorg. De neste fire ukene har jeg fire dager fri. Og de fire dagene må jeg bruke på skolearbeid. Jeg er utslitt før jeg har begynt på hardkjøret.

spiser du ikke?

Planen var å faste i dag og. Men så maste veilederen min så mye at jeg følte jeg måtte spise. Hun lurte på om jeg ikke spiste. Her i psykiatrien fanges alle signaler opp. Kanskje skal man være glad for omtanke...

Faste

I dag har jeg fastet, fått i meg 100 kcal gjennom drikke. Fordi jeg måtte teste om jeg fortsatt kunne. Om viljestyrken var på plass. Var ikke noe problem, ikke i dag. Fint å kunne kjenne litt på småsvimmelheten igjen. Rart vi blir så avhengige av den følelsen?

På stedet hvil.

Leste nettopp litt bakover og innså at ting egentlig ikke har endret seg så mye de siste årene. Jeg har stått på stedet hvil i 3-4 år. Og jeg er fortsatt redd for å gjøre noen store endringer.

Sommerferie

Kjæresten min vil heller at vi skal dra på ferie med "gjengen" enn et sted jeg kunne tenke meg å dra. Så da blir det vel en dyr reise til en turistfelle. Kanskje jeg heller skal bli med mamma på ferie ...
Dagens opptur: Det var faktisk litt sol i dag.

tjohei

Av og til skulle jeg ønske jeg fikk en eller annen alvorlig sykdom, som kreft, så det var godtatt at jeg bare la meg ned for å dø. For jeg vil ofte gi opp. Jeg vil helst legge meg og slippe og forholde meg til noe som helst. Jeg bekymrer med for fremtiden, for morgendagen, for mat, for om jeg skal være tykk foralltid, for økonomi, og for om jeg alltid skal være ulykkelig...
Jeg er for tiden sammen men svært psykisk syke mennesker. Som "behandler", ikke medpasient. Jeg tar meg av og til i å misunne disse at de ikke trenger å forholde seg til alt det "normale" i samfunnet, som penger, utdanning, venner osv. De har rett og slett en veldig stabil hverdag! De har selvfølgelig store utfordringer, men de slipper andre (neida, jeg ER glad jeg er relativt frisk). Det er vel først og fremst stabiliteten jeg selv ønsker meg...

Måtte vinteren snart være over og mitt behov for å forsvinne dra med den!

Livet

Hva er livskvalitet? Hva gjør ditt liv verdt å leve? Hva gjør at du ikke har tatt livet av deg? For det betyr at det faktisk er noe som holder deg igjen. Et lite håp.
Jeg kan ikke svare på spørsmålene selv. Eller, jeg lever fordi jeg ikke vil såre og skuffe mamma. Tanken på det er nok til å holde fast ved dette livet. Selv om jeg innimellom tviler på at det er verdt det.

Hvordan overleve?

Hvordan overleve:
 - Ha alltid en sydentur å glede deg til
 - Ikke drep deg selv før turen.
 - Gjenta

Akkurat nå er det tanken på påskeferie som holder meg oppe. Tror jeg må bestille meg sommerferie om ikke så alt for lenge.

Matpakke

Når jeg jobber må jeg ha med meg mat. Maten må være sunn nok, mn det kan naturligvis ikke være så lite at jeg blir svimmel (ikke stillestittende arbeid). Denne matpakken er alltid det store dilemmaet. Maten må naturligvis være passe billig, studentbudsjettet er ganske stramt. Maten må være mat som holder seg ok noen timer i vesken. Det utelukker "trygg mat nr. 1", altså knekkebrød med pålegg. Det er selvfølgelig mulig å ha med pålegg ved siden av, men jeg gidder ikke ha med et helt beger smøreost,  og skinke og gulost blir ekkel, så det eneste alternativet er å ha med en boks  lett leverpostei. I dag tyr jeg til lomper med leverpostei. 

Rundstykker kan man selvfølgelig smøre på forhånd, men det er i tillegg mye skumlere mat. Det har hendt et par ganger at jeg har hatt med polarbrød extreme, men det er jo egentlig ikke sunt nok for meg, og går kun de gangene dette medbrakte måltidet skal væe middagen. Og vanlige brødskiver er selvfølgelig totalt utelukket, for slikt spiser jeg jo ikke. Jeg bruker så utrolig lang tid på å tenke ut disse måltidene, og så greier jeg sjeldent å komme opp med noe ordentlig likevel.