Av og til skulle jeg ønske jeg fikk en eller annen alvorlig sykdom, som kreft, så det var godtatt at jeg bare la meg ned for å dø. For jeg vil ofte gi opp. Jeg vil helst legge meg og slippe og forholde meg til noe som helst. Jeg bekymrer med for fremtiden, for morgendagen, for mat, for om jeg skal være tykk foralltid, for økonomi, og for om jeg alltid skal være ulykkelig...
Jeg er for tiden sammen men svært psykisk syke mennesker. Som "behandler", ikke medpasient. Jeg tar meg av og til i å misunne disse at de ikke trenger å forholde seg til alt det "normale" i samfunnet, som penger, utdanning, venner osv. De har rett og slett en veldig stabil hverdag! De har selvfølgelig store utfordringer, men de slipper andre (neida, jeg ER glad jeg er relativt frisk). Det er vel først og fremst stabiliteten jeg selv ønsker meg...
Måtte vinteren snart være over og mitt behov for å forsvinne dra med den!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar