Siste utvei

Det er det jeg er. For mange. For de fleste. Dersom ingen andre gidder, kan de ty til meg. Broren min er ikke interessert i å være med meg, pappa har bare tid innimellom (prioriterer andre), kjæresten prioriterer guttetur (hadde ikke tid til å dra på ferie med meg i sommer). Kanskje er det bare jeg som overanalyserer. Eller så er jeg bare lei av å bli nedprioritert.