fu

Jeg skjønner helt ærlig ikke hvordan livet noen gang skal bli greit. Hvordan det skal være mulig å spise middag 7 dager i uken. Hvordan man skal spise mat man ikke har kontroll over. Det virker uoppnåelig.

De sa det var virkelig å være motivert for å få plass. Hvordan skal man finne motivasjon når man ikke møter noen hjelp? Når alt virker uoppnåelig? Og hvis jeg ikke kommer inn før i mars-april-mai, hva gjør jeg egentlig da?

Mørket har tatt meg igjen. Jeg tenker for mye. Jeg gjør for lite og vil bare få slippe alt. Vinter ass.

Planen

Sååå ... hvis jeg blir tatt inn, kan jeg kanskje få litt ordentlig hjelp, om en 4-6 måneder. Tjohei!

I mellomtiden? Tja. Må ringe DPS og høre om jeg får komme dit innimellom. Eller droppe det. For jeg vet ikke helt hva jeg kan få ut av det, når de mener de ikke kan hjelpe godt nok. Enda noen uker til jeg i det hele tatt vet om jeg blir satt på venteliste, og det er veldig lang tid til å ombestemme seg og miste motivasjonen på. Men om alt går etter planen så er det håp. På ordentlig.

.

Jeg vil ikke leve. Jeg. Vil. Ikke. Leve. Men jeg må. Jeg har jo egentlig alt for mye å leve for. Det føles bare ikke slik. Jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke etterlate alle kjære. Har ikke samvittighet. Så jeg forsøker å leve. Innimellom er det greit.

Hei hå

Jeg hadde tenkt å utsette/avlyse psykologtimen i morgen, men det glemte jeg. Siden jeg har startet med ny runde vurderingssamtaler et annet sted, og det bare blir rart å holde på to steder. Men nå må jeg altså møte opp for å ikke betale ekstra gebyrer. Det er bare styr med timer her og der for tiden, uten at jeg egentlig har startet med noen for for behandling. Blodprøvene var visst ikke noe å rope hurra for sist heller. Oooog. Jeg vil bare droppe alt. Gi opp. Hurra for livet!

Hva jeg trenger

Det jeg egentlig trenger/ønsker er noen som er der når jeg synes mettheten/mangelen på sult blir for fæl. En jeg kan sende en melding til når uroen tar meg. Noen som kan fortelle meg at det går bra og som forstår. En som kan lære meg at maten ikke er farlig, uten å synes jeg er helt håpløs. Men det har jeg ikke. Det er ingen som kan hjelpe meg på den måten.