Tante rød

Jeg er hvertfall ikke for tynn. Det ble bekreftet i dag. Kroppen min fungerer helt fint den. Dersom man betrakter mensenhelvete som "helt fint" da... Det gjør ikke jeg. Vondt i magen, slapp og lite treningslyst er det som følger med. Lysten til å overspise et par dager før det starter, men den pleier heldigvis å avta så fort blødningene starter. Her gang jeg får mensen blir jeg påminnet at jeg ikke er for tynn, ikke tynn nok. Det er riktignok over seks uker siden sist, men jeg hadde helst sett at den ikke hadde kommer på en stund.

Vinterferien har vært grei nok. Jeg har spist (ikke gått opp i vekt, heldigvis), gått litt på ski og sløvet.
Jeg føler meg så tom. Jeg er liksom aldri ordentlig glad inni meg, selv om jeg kanskje smiler og ler. Innimellom greier jeg ikke å være lei meg heller. Jeg orker ikke å ta inn over meg at folk i familien dør (riktignok ikke den nærmeste familien, men jeg kjente da vedkommende, og traff personen flere ganger i året), jeg bryr meg faktisk ikke om det. Men når kvelden kommer kan jeg finne på å begynne å gråte fordi jeg savner bestefaren min som døde for syv år siden. Logisk. Eller alle de gangene jeg gråter fordi jeg er sint. Det skjer vel rundt syv ganger i uken eller mer. Eh, joda.

Selvforakt

Det tror jeg er et av mine største problemer. Jeg er så utrolig full av selvforakt! Jeg er ikke suicidal, men jeg merker at jeg ofte hater meg selv med hver eneste fiber i kroppen. Jeg hater at jeg er svak og spiser, jeg hater at jeg er stygg i hodet når jeg ikke spiser. Jeg hater at jeg er feit. Jeg hater at jeg ikke greier å se at jeg er slank. Jeg er som fanget mellom to verdener, jeg blir dratt i to retninger. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Men er det ikke bare å ikke være så streng overfor deg selv? Nei, det fungerer ikke på den måten. Noe i meg mener jeg ikke er streng nok. Jeg presser ikke meg selv hard nok, da hadde jeg sett resultater.
Jeg er ikke suicidal, men jeg vil ofte dø. Ja, det er en forskjell. Jeg har ingen planer om å begå selvmord, men jeg skulle ønske jeg døde. Sovnet og aldri våknet igjen. Døden må være noe av det minst skumle, stillhet, fred. Det er livet som er en helvete til tider. Det eneste som er sikkert her i livet er jo faktisk at vi skal dø, så det burde virkelig ikke være noe å være redd for.

Stabil vekt

Jeg blir nesten litt kvalm av å tenke på at jeg har holdt vekten stabil i 2-3 måneder. Joda jeg har ikke gått opp, men jeg har ikke gått ned heller. Det er jo selvfølgelig ikke noe mysterium hvorfor jeg ikke har gått ned, det er fordi jeg har vært altfor usunn, og trent for lite. Jeg har egentlig veldig lyst til å gå ned fem kg før sommerferien, men det aller beste hadde sikkert vært å akseptere min egen kropp. Joda, jeg har jo prøvd det i noen år. Jeg vet faktisk ikke hvor mange år jeg har hatet min egen kropp. Jeg vet at jeg ikke likte den i sånn 8-9. klasse så det er hvertfall 4-5 år. Vel, den gang var jeg vel bare sånn vanlig misfornøyd, slik som "alle" tenåringer er. Nå blir jeg kvalm av å se på den. Jeg tror faktisk jeg veier omtrent det samme i dag som jeg veide den gang. Normalt sett burde jeg vel ha lagt på meg, det hadde vel vært sunt. Jeg tror dog ikke det hadde vært sunt for min mentale helse dersom jeg la på meg. Herregud, hvordan kan jeg være så redd for et tall?? Det er jo bare helt sykt. Ja, det er det det er, sykt!

Usunn mat

Så langt har jeg spist kjempemye i dag, og mer kommer det til å bli. til frokost ble det salat (rester etter taco, så det var med litt kjøttdeig, salat, agurk, mais, ananas, tomat, paprika og litt tacosaus). Det høres kanskje ikke så ille ut, men det ble en del salat. Til lunch spiste jeg en sjokoladebolle(!) og en banan. Det er riktignok fastelavn, morsdag og valentinsdag i dag, men det er ingen unnskyldning. Etterpå i dag blir det til og med kake(!). Jeg dør. Jeg har uansett prøve i morgen, så jeg kan gjerne spise meg ihjel i dag. På en annen side så spiser vel normale mennesker kake og boller fra tid til annen, uten at de nødvendigvis legger på seg 10 kg...

Fortvilet

Jeg føler det kommer til å bli mye av tilfeldig rabling. Som oftest når jeg er fortvilet. Sånn som nå. I hele kveld har jeg ikke tenkt på noe annet enn at jeg har spist mye i dag. Jeg blir utrolig stresset av det (både det at jeg har spist mye, og at jeg irriterer meg over det). Jeg har ikke spist mer enn et normalt menneske gjør, men hodet mitt er ikke enig. Hodet mitt mener jeg har spist nok mat for hvertfall to dager.

Hvertfall, det at jeg bare har stresset over matinntaket har ført til at jeg ikke har gjort leksen til i morgen, og det får meg bare til å stresse enda mer. Vi har sikkert lekseprøve i morgen, så jeg sliter. Ikke det at det er noe nytt, å slite altså. Det gjør jeg tross alt hver dag, ikke nødvendigvis med skolen eller lekser, men livet generelt. En del av meg får i tider som dette lyst til å si ifra til en eller annen på skolen at jeg sliter, så kanskje lærerne kunne tatt litt hensyn. Samtidig vil jeg ikke. Lærerne ville uansett ikke tatt hensyn, så hva ville det vært godt for? Jeg orker ikke at folk skal drive å bekymre seg for meg uansett.

Introduksjon

Jeg er en 18 år gammel jente fra Oslo. Jeg har slitt med mat i noen år nå, men har ingen diagnose (og selvdiagnostisering tør jeg ikke prøve meg på). Jeg har aldri turt å oppsøke hjelp, selv om jeg fra tid til annen har lyst. Men så er det alle gangene jeg ikke har lyst. Alle gangene spiseforstyrrelsen har totalt overtaket over meg.Alle gangene det eneste som betyr noe er å bli tynn.

Dager som i dag har jeg bare utrolig lyst til å leve et normalt liv. Spise is uten å trene i hemmelighet etterpå. Spise is uten å gå med dårlig samvittighet i dager etterpå. Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli normal, og at jeg kommer til å ha et anstrengt forhold til mat hele livet, for hvordan skal jeg glemme hvor mange kalorier det er i de forskjellige matvarene? Hvordan skal jeg lære meg å bli fornøyd med meg selv?

Denne bloggen har jeg først og fremst laget for å ha et sted å skrive ned tankene mine, både dårlige og bra dager.Jeg oppfordrer på ingen måte andre å slanke seg eller fucke opp livet sitt.