Joda, faktisk en ganske bra jul.

Jeg har faktisk hatt en bedre jul enn på lenge. Det har vært stunder jeg har hatet meg selv for hva jeg har spist, men stort sett har det gått overraskende bra. Nå spiser vi bare julemat to dager, så stort sett har jeg kunnet spise ok mat til middag. Jeg hadde ikke veid meg på lenge, og da vekten viste at jeg hadde gått ned litt ble jeg nesten overlykkelig. De kiloene som jeg la på meg i høst må bort.

Her om dagen kom jeg til å tenke på den gangen vi fløy hjem fra ferie og jeg begynte å gråte fordi flyet ikke styrtet. Jeg har det tydeligvis bedre enn for 1,5-2år siden. Jeg så på det som den siste muligheten for å slippe å dra tilbake til det vanlige livet. Ganske sykt.

Klær

Jeg har store problemer med å unne med ting. Klærne mine er slitte, men siden jeg ikke er bra nok greier jeg ikke å rettferdiggjøre det å kjøpe nye klær til meg selv. I dag brukte jeg tre timer på å finne noen klær, og alt jeg endte opp med var en bluse til rundt 180 kr. Dessuten hater jeg å prøve klær. Da ser jeg alt for tjukk ut, og det gjør vondt. Dette skjer hver gang jeg prøver å kjøpe klær, og dermed prøver jeg også å unngå klesshopping. Aller helst vil jeg bare gå i store stygge hettegensere (men det er stygt, så det gjør jeg jo ikke). Dessuten blir jeg ekstremt selvbevisst når jeg går rundt på kjøpesenteret, og jeg ender opp med å måle meg opp mot alle andre. Stress.

Vinter

Jeg hater vinter.
Jeg har allerede begynt å gråte flere ganger bare ved tanke på at det er vinter nå. For vinteren fører med seg mørke og kulde. Jeg fryser så jeg får vondt, selv om jeg egentlig har mye klær på meg. Jeg blir sliten av mørket, vil helst sove to ganger i døgnet.
Dessuten fører vinteren til mindre trening, som bare gjør det hele verre.
Og da går jeg bare opp i vekt og blir enda tjukkere.

Vekten har gått i stykker og jeg begynte å gråte av det også, for ja, det var en trygghet i hverdagen. Vekten lyver ikke, slik som speilene.

Ta meg bort fra dette.

Halloweenfeiring?

Halloweenfeiring, godteri, alkohol. Jeg tror jeg blir hjemme. På en annen side er dette folk jeg bare ser et par ganger i året. Kanskje det er fordi jeg holder meg hjemme halvparten av gangene? Kjæresten kan uansett ikke være med så jeg blir nok hjemme i sofaen med en kopp te. Jeg har ikke noe å ha på meg uansett.

Drep meg

Når en venn sier at du ser bra ut, bedre enn på lenge. Ber deg fortsette som du gjør.
Når en annen spør (på tull) om du har tatt silikon.
Når du ikke har sett noen av de på et halvt år, da merker du plutselig at du har lyst till å dø, eventuelt gå ned 5-6 kg. Du har blitt feit. De sier det direkte til deg på fest.. Du har blitt feit. Alt snakket om at du ville bli fornøyd når du spiste bra og var sunn var løgn. De lurte deg. Det gjør vondt. Jeg hater ,meg selv.

1. September

Ekstremt selvforakt fører til at jeg blir sint på meg selv for alle mulige feil jeg gjør. At jeg aldri greier å gjøre noe perfekt. Da må man straffe seg selv. Enten det er i form av trening, mindre mat eller at man ikke kan unne seg helt vanlige ting som klær. Det fører igjen til at man ikke har noen pene klær, og ekstra stress rundt alle anledninger man må være pent kledd. Eventuelt heftige gnagsår av utgåtte sko.
Jeg har bare lyst til å legge meg ned og gi opp.

Skuff på skuff

Jeg lar meg lure, jeg. Gang på gang. I min naivitet tror jeg at dersom jeg har spurt/avtalt noe med familien, og til og med dobbelt- og trippelsjekket med dem, så betyr det at ting blir som avtalt. At jeg kan bli kjørt, eller at alle skal dra et sted. Likevel blir det endringer i planene hver gang, så jeg da ikke har tid til å være med, eller må gjøre om på planene. Det ender med at jeg sitter her like skuffet og føler meg like glemt hver gang. Er det rart jeg synes det er vanskelig å slippe folk helt til? Når de som står med nærme skuffer gang på gang? Når andre i familien alltid blir prioritert over meg?

Jeg liker ikke å finne tittel.

Livet mitt mangler mening. Jeg bare eksisterer, har det riktignok bra når jeg er med fine folk, men ikke ellers.
Trekker meg gjerne litt unna , som i dag. Skal riktignok til kjæresten, men jeg har ikke engang svart de andre som har prøvd å få meg med på ting. Rett og slett fordi unnskyldningen "jeg har ikke lyst" ikke blir akseptert hvis folk spør hvorfor du ikke kan være med på ting. Dessuten er det jo ganske frekt, det er jo ikke det at jeg ikke vil være med vedkommende, jeg vil bare ikke være med noen.

Og igjen sitter jeg her og gruer meg litt til en tur, og igjen er det ene alene på grunn av maten. Selv om det stort sett faktisk går ganske greit på turer, jeg kan faktisk nesten "spille en annen rolle" eller noe i den duren, og greier å spise uten å frike ut. Sånn er det ofte når jeg er andre steder. Men det greier jeg ikke å overbevise meg selv om nå. Det er også ting som må ordnes og fikses før turen, og det stresser meg, det skal generelt sett lite til før jeg blir stresset.

Kanskje jeg kan ha godt av å komme meg bort litt. Selv om jeg da kommer tilbake til den forferdelige hverdagen når jeg kommer hjem igjen. Jeg vil ikke mer.

fml?

Jeg takler ikke å ha full tilgang på mat uten at noen passer på meg. Binge purge? Ja. Nå vil jeg helst dø. Jeg tør ikke å gå ut på kjøkkenet mer. Jeg nærmer meg 20 år og jeg greier ikke noe så elementært som å lage mat til meg selv. Alt eller ingenting er hvordan det foregår her. Jeg vil jo ikke ha det sånn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det til å slutte. Enten har jeg stålkontroll eller ingen kontroll i det hele tatt. Nå kommer jeg ikke til å tørre å møte kjæresten i helgen, i frykt for at han skal se hvor feit jeg har blitt. Drep meg.

Skummel mat?

Når man skal være med den beste i noen dager burde man kunne glede seg i stedet for å grue seg til vanskelig mat. Jeg vet familien hans har en veldig annen matfilosofi enn det jeg har. Her går det i ting som smaker best mulig, gjerne de helfete og sukrede produktene. Brød, pasta, poteter osv. Kake ikke minst! Det blir for dumt å ta med seg "trygg mat". Hjelp.

I dag var jeg på leting etter  noen nye klær jeg trenger før jeg skal på ferie. Jeg ble så stressa at jeg begynte å gråte et par ganger. Story of my life.

Pengemangel?

Jeg sliter litt med å finne meg en jobb. Derfor føler jeg meg som en byrde for familien, og derfor vil jeg helst ikke spørre om penger. Det fører selvfølgelig til at jeg har ekstremt lite penger. Og stresser med det. I morgen skal jeg kjøpe bursdagsgaver og solkrem, resten av sommeren har jeg nok ikke råd til noe som helst.

Dritten i midten

Når du føler at du ikke passer inn i familien. Du føler deg mindre elsket enn dine søsken. Du er dritten i midten. Du hører hvordan din far roser alt ditt ene søsken gjør. Hvordan han stiller opp når vedkommende ikke har det så lett. Eller hvordan han skal tilbringe ekstra tid med din lillebror, dra på tur bare de to. Hvordan han alltid har vært mer interessert i de andre enn deg. Alltid har gitt de mer.
Hvordan du heller ikke passer inn i stefamilien. Du er fortsatt dritten i midten. De skyter av storesøskens bakeevner, selv er det aldri noe vits i å ta med noe, for det har de andre alltid sørget for.
Likevel forventer de at du er der. Blid og fornøyd, stiller opp og hjelper til.
Det er da du helst bare vil løpe din vei. Langt vekk. Det er ikke en gang sikkert noen legger merke til det. Det gjør vondt.

Big deal?

Jeg sier til meg selv at jeg ikke har et problem men samtidig begynner jeg å gråte flere ganger i uken pga mat. Fordi ting ikke blir helt som jeg har planlagt. I dag var det krise at mamma hadde kjøpt fetaost i olje i stedet for den som bare er et stykke uten olje. Det burde ikke ha så mye å si, men det har det. Jeg burde ikke reagere som jeg gjør men jeg greier ikke å la være. Det ER full krise når maten blir annerledes enn det jeg er mentalt forberedt på.

10. Mai

Det går litt opp og ned. Jeg har om ikke annet blitt flinkere til å trene igjen. På en annen side er det veldig nødvendig, jeg har tross alt lagt på meg. Skulle ønske det gikk an å bare klippe vekk det fettet man ikke ville ha. Innimellom tror jeg kanskje at jeg innbiller meg at jeg er tjukkere enn det jeg er. Som de gangene jeg nesten friker ut fordi jeg tror jeg har lagt på meg skikkelig på hendene.
Noen dager har jeg det bra. Det er stort sett de dagene jeg gjør noe for å slippe å tenke på fremtiden. Oppholder meg selv hele tiden. Unngår folk som spør om fremtiden. De dagene jeg lever i min egen boble og prøver å glemme alt som heter bekymringer (bortsett fra vektnedgang, men det teller ikke, de tankene kommer jeg tross alt aldri unna).Jeg har begynt å lure på hvordan det er meningen at jeg skal få kjøpt meg en leilighet en gang i fremtiden. Ja, det er mange år til, men jeg bekymrer meg for det allerede.
Og så har jeg vært vegetarianer i over to uker nå. Ikke helt planlagt hver dag, men nå føler jeg at jeg "må". Jeg liker jo egentlig fisk og kylling så jeg vet ikke hvorfor jeg holder på slik. Tror jeg må slutte snart.

Same old

Kort oppsummert: Jeg fyller 20 år i år og jeg begynner daglig å grine fordi jeg har mer former enn en 14 år gammel gutt. Patetisk. 
 
Hvis det hørtes "spennende" ut er det bare å fortsette lesingen.


Jeg mangler fremtidstro. Jeg kan virkelig ikke se for meg en fremtid der jeg er fornøyd med meg selv, en fremtid der jeg er lykkelig. Jeg ser bare en fremtid der jeg hater meg selv og ikke er helt lykkelig.
Jeg prøver å godta at jeg veier et par kg mer enn det jeg har gjort de siste årene (å ha en bmi på 18.7-19 burde ikke være noe å frike ut for) men det går virkelig ikke bra. Her er det snakk om begynne å gråte i gjennomsnitt ett par ganger hver dag fordi jeg er feit. Fordi fettet tyter ut overalt. Fordi jeg får store fettvalker når jeg bøyer leddene mine.

Dette skulle være en bra feire. Ferien jeg har sett frem til siden juletider. Jeg skulle være blid og fornøyd. I stedet er jeg fylt av en konstant uro og selv de minste ting kan få meg til å gråte. Og når jeg først gråter må jeg jo selvfølgelig benytte anledningen til å fortelle meg hvor håpløs og patetisk jeg er. Og hvor feit jeg er og at det er min egen skyld. Dette er det om å gjøre å holde på med lengst mulig så jeg kan gråte til jeg blir så sliten at jeg sovner. Hoho, merk min sarkasme. 
Jeg tenkte jeg skulle få meg noen nye klær i ferien (det er ikke så ofte jeg kjøper det, og egentlig trenger jeg noen nye klær som ser litt penere ut enn de jeg har). Etter å ha prøvd et par plagg innså jeg riktignok at jeg er for tjukk. Jeg ser helt forferdelig ut i fine sommerklær. Jeg synes ikke jeg fortjener nye klær før jeg har blitt litt tynnere igjen (en hver ting som kan gjøre om til en straff burde gjøres om til en straff??). Jeg får heller gå i de samme klærne (og skoene, ikke minst!) i en sesong til. Jeg skal virkelig slite ut klærne helt før de bytte ut. Så får jeg heller holde ut maset fra familiemedlemmer om hvor "få" plagg de har råd til og har kjøpt på ferier (type tre topper, en kjole og to fine gensere). Jeg finnes ikke misunnelig altså. Jeg holdt på å begynne å gråte flere ganger på kjøpesenteret. At så simple ting som å kjøpe noen klær skal være en så stor utfordring...
Nå ble det mye babling. Poenget er at jeg ikke har det så greit for tiden. Ting gå rikke helt min vei. Det har det vel egentlig ikke gjort siden jeg var relativt liten. I morgen får jeg påskegodt og jeg kommer til å spise det for å så bli enda feiere, for å så få det enda mer jævlig. Det gjelder å være negativ og ta alle sorger på forskudd. For all del, vær negativ til alt, sørg for å såre flest mulig mens du kan.

Gråter.

Jeg har grått av og på i 5 timer nå. Jeg vil ikke mer. Orker ikke å legge meg til å sove. Orker ikke være våken. Orker ikke å gå tur. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom resten av uken. Vet ikke hvordan jeg skal holde ut helgen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Takler heller ikke at folk viser sympati eller empati så vil helst ikke dele med noen heller. Det skal ikke være lett å leve, gitt...

22. Mars

Hater når folk ser meg gråte, ser mine svake sider. Denne gangen var det heldigvis bare nærmeste familie men det er ille nok likevel. Jeg er så ustabil for tiden at jeg kan risikere å begynne å gråte når som helst. Og det er umulig å slutte når man først har begynt.

...

I går kom jeg meg gjennom en stor utfordring. Utfordring både på matfronten og sosialt. Jeg må si jeg stod med glans. Litt småangst innimellom men det gikk, og jeg hadde det bra.

I dag går det ikke like bra. Jeg føler meg tom. Håpløs. Fremtidsangst. Rastløs og tiltaksløs på en gang. Jeg er redd jeg vil forbli en taper resten av livet. Jeg tror jeg virkelig er deprimert for tiden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det til min kjære.

Vet ikke om jeg skal fortsette eller slutte på skolen. Vil ikke skuffe, men er redd det blir litt mye på en gang. Angst.

Når du hater deg selv.

Problemet med at det du hater mest her i verden er deg selv er at du aldri får fri fra det. Du må oppholde deg samme sted som deg selv hele tiden, hver dag. Den eneste ganen du slipper litt unna er når du sover. Eventuelt kan du være så heldig å få et par timer "fri" hvis du skravler med venner.

Dritt.

Å, jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Kommer meg ikke opp om morgenen (blir liggende et par timer for lenge). Orker ikke skolen, ikke en gang tanken på det. Jeg vet faktisk ikke om jeg greier å gjennomføre skoleåret. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og gi opp.
Mamma sa jeg må tenke på noe å gjøre hvis jeg dropper ut. Gud, så jeg må planlegge noe tidsfordriv (finne jobb??) i tillegg til at jeg såvidt kommer meg gjennom hverdagen? Takk for den, du.

I morgen skal jeg møte en venn og han har planer om å lage pizza til oss!! Pizza! Jeg vet ikke om jeg tør, jeg har faktisk ikke turt å svare på meldingen hans enda. Jeg skal absolutt ikke spise pizza, spesielt ikke siden det antagelig blir litt drikking.

Jeg føler jeg skuffer alle for tiden, og jeg kan ikke si det gjør situasjonen min noe bedre. Fortsatt lei.

Når ting burde gått bra...

Nå når jeg egentlig burde ha det bra så går det omtrent dårligere enn på lenge. I dag dro jeg til skolen men rett før jeg kom dit måtte jeg bare snu og gå hjem igjen. Jeg begynte nesten å gråte på vei tilbake men greide å holde følelsene i sjakk. Jeg kan ikke la andre se meg gråte.
Jeg har en fantastisk kjæreste, men så lenge skolen gjør meg helt utslitt så greier jeg ikke å være en super kjæreste tilbake. I dag er en sånn dag jeg bare vil sove og helst slippe å våkne på lenge.
Samtidig føler jeg ikke at jeg har noen grunn til å ha det så ille, tenk på de som er rammet av katastrofen i Japan! Og her sitter jeg og har et tilsynelatende greit liv som jeg likevel bare såvidt greier å leve.

15. Mars

Jeg begynner å gråte halvparten av gangene jeg ser meg selv i speilet. Lei. Lei. Lei.

Sliten.

Nå sitter jeg og skal jobbe med skolearbeid. I natt kommer det til å bli lite søvn. Derfor er det store muligheter for hodepine (og dårlig humør) i morgen. Jeg er sykt sliten nå, og vil aller helst legge meg til å sove. I tillegg er jeg syk og har skikkelig vondt i øret. Livslysten har ikke vært helt på topp den siste uken, selv om jeg har det fint med kjæresten. Det kommer antagelig av at jeg er sliten. Rett og slett utslitt. Jeg trenger fri et par dager men det har jeg ikke tid til på en stund. I går var jeg så sliten at jeg begynte å gråte. Hurra for skole.

16. februar

Jeg har liksom ikke så mye å si. Dagene går, store forandringer angående sivilstatusen. Sliten. Begynner å bli syk igjen tror jeg.

Vel...

Kaos.
Kaos.
Kaos.
...

Det ene øyeblikket sitter jeg og tenker at dette må slutte, jeg kan ikke holde på sånn. Tenker at kanskje jeg burde ta en blodprøve for å sjekke hvordan det står til på den fronten. Neste sitter jeg og tenker at jeg ikke kan gi meg før jeg er tynn. Samtidig er det relativt slitsomt å få panikk det skjer noe uventet rundt/med mat. Hvis det blir endring i planer. Hvis folk plutselig skal på restaurant. Likevel kan jeg ikke se for meg selv spise noe i sånne situasjoner uansett noen gang. Ikke noe annet enn salat, det er liksom ikke et alternativ.

Men et kunne jo vært greit å spise litt mer strukturert. Ikke bare "alt eller ingenting".

Det hadde heller ikke gjort noe å bli kvitt den depresjonsdelen av det hele. Den er litt... slitsom.



Å herregud, jeg hater å måtte knuse hjertet til folk. Det er en som liksom ikke tar hintet heller. I tillegg vil han alltid gjøre noe som innebærer mat...

Situasjonen

Jeg burde sittet og jobbet med skolearbeid men akkurat nå greier jeg ikke. Orker ikke svare på SMS fra folk jeg er glad i som vil ha tak i meg. Vil egentlig bare forsvinne. Problemet er at akkurat det kan man ikke fortelle til noen for det er ikke så lett å forstå at alt ikke går like bra som det ser ut til når jeg er med venner. Jeg tror heller ikke det er så lett å forstå at man noen ganger bare vil ligge for seg selv i sin egen "sorg" i stedet for å tilbringe tid med de beste menneskene en vet om.
Jeg er redd for å skremme bort folk hvis jeg forteller dem hvor fucked up jeg egentlig er. Derfor er jeg også redd for å gå videre med folk jeg liker. Uansett hvor forelsket man er så blir ikke resten av livet mitt sorgfritt over natten. Dessverre. Jeg vil ikke ødelegge andres liv også, og det ender med at jeg trekker meg unna selv om det er det siste jeg vil.
Jeg er så redd for å bli tjukk at jeg heller vil leve alene i ensomheten enn å bli frisk.

FML

Binge/purge. Fin start på dagen. Tviler på at det blir skole i dag for å si det sånn.

%¤#&%#¤

Utslitt. Møkklei. Kvalm etter en vanlig middag. Orker ikke en gang å prøve å spy, er så sliten. Vet ikke hvorfor jeg ble så kvalm en gang, maten var ikke noe eklere enn vanlig.

Føler meg truffet.

syvende februar

Jeg er i et merkelig humør for tiden. På en side er jeg sliten og lei av alt. På en annen side går det relativt greit. Plutselig tror jeg jeg har lagt på meg skikkelig, men så har jeg ikke det. Det er hvertfall litt lettere å få i seg noe mat nå. Jeg aner ikke hva som skjedde forrige uke men nå går det litt bedre.

Du vet, den følelsen.

Når man bestiller en helt plain salat (salatblader, litt cherrytomater og litt rødløk) og får noia av å spise den. Den følelsen.
Når man spiser en kvart grapefrukt og ikke tør å spise mer. Den følelsen.
Når man hele dagen går rundt for å finne på en unnskyldning for å ikke spise middag. Den følelsen.
Når andre forteller deg at de er bekymret. Den følelsen.

3. februar (Å, så kreativ tittel!)

Folk tror jeg er syk. Folk tror jeg lider av en spiseforstyrrelse. Folk tror jeg ikke spiser i det hele tatt (hallo, middag spiser jeg hvertfall, og noe før, og noe etter...). Folk begynte å snakke om psykolog. En trodde ikke det var noe hjelp i det, en annen påpekte at jo det var jo en psykisk sykdom. Så sitter jeg der da og håper de glemmer alt, at jeg får være i fred.

Jeg så gjennom noen av bildene jeg har lagret at fine/tynne folk. Flesteparten har jeg hatt liggende i over to år, noen nye lagrer jeg innimellom hvis jeg husker det. Dette er og forblir et av mine favorittbilder.

Vi kom oss gjennom januar, ja.

Enormt mye å gjøre på skolen og jeg orker ikke å gjøre alt. Tankene flyr i alle retninger. Prøver å spise eple, men det smaker ikke godt. Prøver å spise lompe, det pleier jeg å like, men heller ikke dette smaker godt. Jeg har liksom brent med fast ved noen matvarer jeg greier å spise for tiden. Mandler, det går det an å få i seg. Litt rosiner går. Kylling og fisk. Grønnsaker. Noe frukt. Av og til skyr. Det er vel stort sett det det går i, hender jeg spiser andre ting innimellom, men det har vært dårlig med det i det siste.

Egentlig føler jeg at jeg trenger en ferie nå (ja, allerede), men det blir det vel ikke noe av før til påske. Ordentlig ferie, uten å ha skolearbeid hengende over meg, får jeg ikke før i midten av juni, og da skal jeg uansett (forhåpentligvis) jobbe.

Tankekaos.

Fiona Apple

Fiona Apple hadde omtrent drømmekroppen en gang. Jeg skulle gitt mye for å se ut som henne i Criminal

:)

Til og med jeg har øyeblikk jeg virkelig har det bra. Håper det blir flere av dem fremover. Noen folk er bare perfekte.

25.01

Jeg prøver å få i meg noe før middag, hvertfall et eple. Likevel er det dager da tanken på å spise ikke streifer meg før jeg plutselig må spise middag. I går var en sånn dag. Det er jo kjekt å hvertfall late som jeg spiser, så det ikke ser ut som om matbeholdningen aldri minker. Hvis ikke vil alt rakne, det har jeg ikke tid til nå.

Teite kommentarer

"Det er godt du ikke sitter og sulter ihjel ved siden av brødboksen" - Pappa. Fordi jeg spiste restene av salaten (en kvart porsjonsbolle) med litt mager kesam over og et eple. Like etterpå satte han på en sang av the Carpenters og sa "Karen døde av anoreksi". Da begynte jeg nesten å gråte. Halve eplet måtte jeg kaste. Når jeg spiser skal ingen kommentere det, helst skal de ikke se det. Jeg liker ikke at andre ser på at jeg spiser, selv om jeg spiser middag med familien nesten hver dag. Jeg hater at venner ser at jeg spiser, det er det verste. Et eple går greit, men noe særlig mer blir vanskelig. Jeg innbiller meg at de sitter og tenker "åja, det er derfor hun er feit" når de ser meg spise.

Ny plan

Da har jeg altså gjennomført to dager av min nye plan. Den går ut på å spise sunne ting, men altså få i seg mat. Jeg prøver hvertfall. Jeg har faktisk spist. Flere ganger om dagen (aka. litt middag, en frukt og litt kvelds). Jeg håper dette gjør kroppen litt mer fornøyd. Uten at jeg drepes av angst for å spise for mye.Jeg har laget en slags "motivasjonskalender" til meg selv. Jeg krysser av hver dag jeg har vært flink (i forhold til de reglene og målene jeg har). Jeg elsker å kunne se fremgang på den måten, mange dager krysset av og hvis jeg failer får jeg motivasjon til å slå den forrige rekorden. Hurra.

Min verden

I følge mitt hode har jeg ikke gjort noe for å fortjene å leve. Ja, det er nemlig noe man må ha gjort seg fortjent til. På lik linje med at jeg ikke fortjener å ha det bra, for å fortjene det må jeg prøve litt hardere, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg fortjener ikke å ha venner. Jeg fortjener ingenting. Det er ikke snakk om å være fornøyd med egen innsats uansett. Jeg fikk A på en eksamen og jeg ble ikke en gang ordentlig glad. Ikke bra nok.

Jeg er ikke bra nok før jeg er perfekt. Jeg gir ikke opp før jeg er perfekt.

Jeg tør ikke å vise ordentlig at jeg liker en person, for jeg føler meg ikke perfekt og vedkommende fortjener ikke noe annet. Jeg er ikke bra nok. Ah, usikkerheten lenge leve. For siden verden rundt oss ikke gjør en stor nok innsats når det kommer til å bryte ned selvtilliten til tenåringer så må jeg hjelpe til litt selv også. Det er jo logisk (?) /ironi

I min verden vil jeg muligens aldri få det helt bra, men jeg vet ikke om noe annet og jeg vet ikke hvordan man skal slippe unna. Selvhat. Selvforakt. Det er en del av hverdagen.

Først når jeg er perfekt kan jeg tenke på å prøve å bli lykkelig. Før det er det ikke noe poeng. Jeg vil jo ikke kunne bli lykkelig uten å være perfekt.

Av og til får jeg lyst til å legge meg ned og gi opp. Likevel reiser jeg meg alltid, for jeg kan ikke vise at jeg er svak.