Kaos.
Kaos.
Kaos.
...
Det ene øyeblikket sitter jeg og tenker at dette må slutte, jeg kan ikke holde på sånn. Tenker at kanskje jeg burde ta en blodprøve for å sjekke hvordan det står til på den fronten. Neste sitter jeg og tenker at jeg ikke kan gi meg før jeg er tynn. Samtidig er det relativt slitsomt å få panikk det skjer noe uventet rundt/med mat. Hvis det blir endring i planer. Hvis folk plutselig skal på restaurant. Likevel kan jeg ikke se for meg selv spise noe i sånne situasjoner uansett noen gang. Ikke noe annet enn salat, det er liksom ikke et alternativ.
Men et kunne jo vært greit å spise litt mer strukturert. Ikke bare "alt eller ingenting".
Det hadde heller ikke gjort noe å bli kvitt den depresjonsdelen av det hele. Den er litt... slitsom.
Å herregud, jeg hater å måtte knuse hjertet til folk. Det er en som liksom ikke tar hintet heller. I tillegg vil han alltid gjøre noe som innebærer mat...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar