Eksamen og matpakke

Jeg har akkurat laget en matpakke til eksamen. Den inneholder alt for mye mat, og jeg planlegger allerede at den må bli både lunsj og middag. Sunne matvarer, og 6 ruter mørk sjokolade (det er sånt folk har med på eksamen, er det ikke?). Hvorfor kan jeg ikke bare unne hjernen/kroppen den maten den fortjener(?) én eneste gang uten at jeg da må kompensere og tulle til resten av dagen? Fordi det er for vanskelig. Det er lettere å da bare droppe middag. Så det er planen, og siden det er planen må det også bli sånn.

Bagateller

Det er bagatellene som knekker meg. Feil form på pastaen (spiser kun penne), en ingrediens med litt fler kalorier enn den vanlige. Feil type epler. Feil klokkeslett. Feil smak på saften. Hvorfor henger jeg meg opp i de små feiliene? De som egentlig ikke burde spille noen rolle? Alt på må være så fordømt perfekt og riktig. Jeg blir (er?) gal.

Litt tanker rundt middag

Er det én ting som tar livet av matlysten så er det det å faktisk lage mat. Av typen lage noe annet enn taco eller knekkebrød til middag. Får jeg det ferdiglaget er det én ting, men å lage det selv... Da får jeg litt ekstra tid til å tenke på at jeg "ikke trenger den maten". Dessuten er det jo en jobb i seg selv å finne noe å lage. Halvpareten av maten er ikke sunn nok. Ovnsbakte former og gryter med fløte eller lignende er uaktuelt, pasta er uaktuelt, ris, pizza, pai, hamburger, pølser, mye ost osv er uaktuelt. Det finnes jo mange forskjellige sider som foreslår ukesmenyer, men hva hjelper vel det når kun et fåtall av retttene er sunne nok? Dessuten blir jeg så irritabel under og etter måltidene at det ikke er noe koselig i det hele tatt. JA til frokost/lusj-mat som middag også!

Rabling og slikt

Av og til ser jeg bilder av personer folk mener er tynne og pene og ser dem som litt for store. Av og til ser jeg på meg selv og tenker at jeg er ikke så stor. Andre ganger greier jeg ikke å se på meg selv fordi jeg er alt for stor. Stort sett er det sånn.
Stresser med eksamensforberedelser for tiden, og har spist tre knekkebrød til middag i mange dager nå. Eller bare droppet det helt. Det hjelper sikkert kjempemye med eksamenslesingen. Vil kunne spise uten å tenke så mye, men vil ikke. Tror jeg. Jeg vet jo ikke hvordan det føles ut. Er alt for mange år siden sist.
Gruer meg til bursdagskake og julemat. Juleselskaper med dessert. Men jeg holder meg da gående, det har jeg tross alt gjort i årevis.

Lei

Jeg er lei. Lei av vinteren før den har begynt. Lei av å være så negativ. Lei av å ville men ikke kunne. Lei av å kunne men ikke ville. Lei av tiltaksløsheten. Lei av rastløsheten. Lei av mat. Lei av å få vondt i magen av å spise. Lei av å gruble. Lei av å pugge pensum. Lei av å sammenligne meg med alle andre. Lei av meg. Lei av å ikke komme noen vei.

Mat, mat, mat.

Jeg tenker på mat. Veksler mellom å ha lyst på og å unngå. Teller ned timene til neste måltid. Tenker ut hva det skal være, selv om jeg vet at jeg ender på det samme omtrent hver dag. Hvor mye får jeg lov til å spise? Hvor lite greier jeg med med? Hvor mange frukter er lov? 

Dette er noen av tankene som tar opp plass i hodet store deler av dagen. Alt for mye. Det er valgene basert på tankene som avgjør om det er en dårlig eller bra dag. Denne har vært ganske bra.

Gruer meg

Gruer meg så mye til noe skolerelatert at jeg ikke får sove på kvelden. At jeg begynner og hyperventilere. At jeg ikke kan slappe av, uansett. Blir småkvalm av å tenke på det.Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.  Håper jeg kan slippe, det er egentlig bare en filleting som ikke har noe å si for utdannelsen.

...

Jeg har fått tilbud om å dra på en liten tur. Jeg vil ikke, men vil såre de andre om jeg ikke blir med. Jeg vil ikke spise drittmaten deres. Vil egentlig være hjemme og slappe av og gjøre det jeg egentlig hadde planlagt de dagene. Det medfører masse ekstra stress, men det er vel bare å bite i det sure eplet. Å, jeg hater endringer i planene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Ensom

Jeg savner å ha en skikkelig god venninne. Når man blir store og flytter til hver sin by mister man fort litt kontakt. Nå føler jeg ikke at jeg har noen jeg egentlig kan snakke med. For det er kanskje ikke alt jeg vil si til kjæresten, slikt får ham til å uroe seg unødvendig.Dermed all denne rablingen på dette tåpelige inernettet. Av og til er jeg ensom.

Feil.

Alt blir bare feil for tiden. Alt. Skole, mat, trening, sosialisering (hva er det??). Alt.

Uro

Det er denne forferdelige uroen som plager meg. Den som kommer etter at man har spist. Eller når man har lyst til å spise alt. Den som gjør at jeg bare har lyst til å lene meg over doskålen og la alt komme opp igjen. Én liten ting stopper meg. Frykten for å bli gravid. For det er den største frykten. Den frykten kan jeg ikke løpe ifra. Tør ikke å la spying ødelegge effekten av p-pillene. Noen ganger vil jeg bli reddet fra meg selv.

Hva er normalt?

Hva vil det egentlig si å ha et normalt forhold til mat? Jeg skjønner jo at jeg ikke har det, men hvem er det som egentlig har det? De som bare må ha noe godteri i løpet av forelesningen? De som aldri ofrer en tanke til hva de spiser? De som bare spiser dritt, men samtidig trener en del? De som spiser sitt første måltid i 17-tiden? De som drikker en latte med karamellsirup noen ganger i uken, baker minst en gang i uken og tenker det må være lov å kose seg en gang innimellom? De som spiser sunt i hverdagen men usunt hele helgen?
Når dette er menneskene man er omringet med i hverdagen, hvordan skal man da vite hva som er normalt?

De fleste

De fleste 20-åringer greier å ta vare på seg selv. De fleste gruer seg ikke til å være alene noen dager. De fleste trenger ikke å frykte maten.

Kakepress

Det som er fint med disse teknologiske tider er at folk er at folk deler alt de gjør. Så nå er jeg forberedt på at det er cupcakes på festen jeg skal etterpå. Nå må jeg bare finne på en måte å slippe unna. Jeg er ikke en gang veldig glad i det, synes det er hakket for kvalmende.Og det er ille nok om jeg må spise middag, da kan jeg ikke spise kake og drikke.
Det jeg synes er rart med dette kakepresset er folks argumenter. "Du som er så slank kan jo spise kake!" Utbryter de. Er det da meningen å spise kake til man er overvektig, for å så slanke seg? Er det bare da det er akseptabelt å ikke spise kake? "Du som er slank trenger ikke å tenke på hva du spiser" er en annen klassiker. Vel, dersom jeg ikke hadde tenkt over hva jeg spiste hadde jeg jo vært feit. Mennesker altså, mennesker er håpløse.

14.09.12

Så utrolig sant. På en måte. Til en viss grad. 

Tanker

Tredje oppdatering etter en peiode med stillhet? Slik går det når man har noe viktig (og litt kjedelig) man burde gjøre. Alt annet blir plutselig mye mer spennende enn det er til vanlig. Dermed tok jeg en tur innom den gamle bloggen. Som jeg skrev for 3 år siden. Jeg hadde tydeligvis ingen problemer med å leve på et kjempelavt inntak da. Klagde over 700 kcal på en dag til og med! Nå er jo det umulig. Herregud, en del av meg vil tilbake til det. En stor del av meg. Jeg trivdes med å leve på lite. Eller, jeg tror jeg gjorde det. Jeg trives jo ikke med å leve på en mer normal mengde.

Men det får en jo til å tenke. Kanskje jeg ikke alltid har vært så frisk som jeg tror jeg er? Jeg mener, jeg ser ikke på meg selv som syk i dag. Ja, jeg bruker masse tid til å tenke på mat og å synes jeg er feit, men jeg er da ikke syk? Jeg har da aldri vært det? Eller? Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg har et kjempebehov for å gå ned i vekt. Jeg vet samtidig at det ikke er bra. Jeg vet jo hve jeg burde spise, det er bare så vanskelig å gjennomføre. Jeg føler ikke at det kommer noe godt ut av det rett og slett. Likevel spiser jeg ikke på langt nær så lite som jeg tydeligvis gjorde for noen år siden.

Jeg er ikke overvektig, såpass skjønner jeg. Jeg er vel akkurat innenfor grensen for normalvekt. Men det er ikke nok, for jeg ser fett overalt. Jeg føler at jeg egentlig sitter fast i samme spor som jeg gjorde for 3 år siden. Bortsett fra at jeg er noen kg tyngre og spiser mer. Jeg føler at jeg ikke er så feilinformert(?) som de som er skikkelig syke er. Jeg føler kanskje er hakket mer vettug. Og siden jeg har levd slik såpass lenge er det jo tydeligvis ikke et så stort problem. Men likevel, en gang innimellom skulle jeg ønske jeg slapp å tenke så mye på ting som flesteparten ikke ofrer en tanke. At ting som hva man skal ha til frokost ikke var et stressmoment.

Jeg vet ikke en gang hva jeg vil frem til. Dette er bare masse rabling. Jeg har det tydeligvis bra i forhold til tidligere så da får jeg kanskje slå meg til ro med det.

Egentlig burde jeg ha jobbet med skolearbeid, men jeg greier ikke å tenke på annet enn at jeg må ned i vekt. Jeg blir så distrahert hver gang jeg går forbi speilet. Jeg trenger full kontroll igjen, og å få bedre treningsvaner. Jeg har jo ikke trent ordentlig på evigheter! Akkurat nå er jeg supermotivert, skulle bare hatt litt motivasjon så jeg ble ferdig med denne oppgaven ..

Tiende september

Jeg studerer. Meg selv og fag. Jeg bruker kanskje mest energi på meg selv. I speilet. Må måle og passe på. Holde styr på. Selv om ting går skeis. Innse at jeg er for feit (som vanlig). At jeg er ekkel. Klype i fettet på armene, hendene, magen, hoftene, ryggen og lårene. Sjekke hvor langt opp jeg kan ta rundt låret med to hender. Konstantere at jeg har et rundt ansikt og at jeg er lubben.
Men på skolen trives jeg faktisk. Da får jeg fred til å tenke på andre ting, viktigere ting?
I går spiste jeg kake og nå angrer jeg. Jeg har grått mine bitre tårer men det hjalp ikke. Jeg må kutte ut alt usunt igjen, jeg har det bedre da. Jeg spiser helt normale mengder mat og det plager meg.
Og nå blir det høst, begynnelsen på det verste.

Ferietid

Jeg forbereder meg på ferie for tiden. Det vil si at jeg i går brukte et par timer for å finne ut hvilke iser som har ok kaloriinnhold (under 100) der jeg skal. Jeg har lyst til å kunne spise is i varmen, og det er faktisk en hel del å velge mellom. Man skjønner jo at sjokoladeis med sjokoladetrekk og karamell ikke er sunt, så de er jo uaktuelle. Saftis er derimot ikke for ille. Jeg har sjekket typiske dessertmenyer også, i tilfelle jeg "må" spise det. Nå kan jeg slappe av litt mer, har i det minske litt kontroll. Mat på flyet vet jeg ikke helt hvordan jeg skal løse enda. Kanskje jeg tar med meg speltlomper med pålegg.

:)

Noen ganger er skjebnen (?) på lag med meg. Turen ble utsatt så jeg sitter her utrolig lettet. Det er det beste som kunne hendt akkurat nå.

Livet er så jævlig meningsløst at jeg blir kvalm.
Bikinisesongen nærmer seg nok en gang og jeg er fortsatt for feit. Jeg hater den jævla maten, men tenker på den hele tiden. Liker smaken men vil ikke ha. Blir kvalm.
De neste dagene er det ikke jeg som kommer til å ha kontroll over hva jeg skal spise. Ikke full kontroll i alle fall. Det skremmer meg. Det skremmer meg så mye at jeg har grått en hel del. Jeg vet det blir dessert(er) Jeg vet folk blir fornærmet om jeg ikke spiser det. Folk jeg ikke har råd til å fornærme. Dette er prisen for å ikke skulle isolere seg helt. Jeg skjønner nesten ikke at jeg gidder, det gjør så vondt.

Om å spise ute.

Du innbiller deg at du har et relativt ok syn på mat, men så skal du plutselig på restaurant for å feire noe fint. Alt blir ekstra skummelt da. Skal man velge noe usunt, som man aldri spiser ellers? Skal man velge det sunne og trygge? Skeie ut med dessert? Drikke vann eller vin? Hva kommer de andre til å tenke hvis du faktisk velger noe som er litt usunt? Tenk om de da velger noe sunt? Tanker som svirrer rundt i hodet.

Når det blir vanskelig å leve.

Når alkoholen, de ekstra kaloriene, gjør det vanskelig å leve. Den neven med nøtter du spiste gjør at du ikke får sove. Angsten kommer og tar deg når du er på vei hjem. Uansett hvor gøy du har hatt det kommer du ikke unna det faktum at du har fått i deg for mye. Du hater deg selv for å være menneskelig. Du er ikke perfekt nok.Og det gjær vondt.