Etterpå må jeg spise. Jeg har nok ikke noe valg. Jeg skal være med et par venninner og sånn alle de har kjeftet på meg fordi jeg spiser lite før (sånn truet med å ringe foreldre og sånn). Da kommer jeg garantert ikke unna med en "har spist" unnskyldning. Og jeg vil jo ikke skape dårlig stemning ved å nekte å spise.

Jeg gruer meg.

Gruer meg veldig.

At noe så simpelt som mat kan gjøre meg så nervøs og grinete. Det er nesten trist.

Herregud jeg vil ikke.

Kanskje jeg skal si at jeg er syk?

Problemer friske ikke har.

Hva gjør man når man har avtalt å møte en kompis og denne kompisen foreslår at dere kan dra et sted å spise lunsj? Skal jeg si at jeg ikke kan likevel? Jeg har jo lyst til å møte ham, må jo ta vare på et par venner om ikke annet. Si at vi kan møtes i lunsjtider men ikke spise. Herregud. Fine på noe annet vi kan gjøre i stedet, senere på dagen? Tror det må bli det. Jeg må foreslå noe bedre enn noe som innebærer spising.

Hodet mitt forfølger meg

Det som er problemet med ferie er at man uansett ikke får ferie fra tankene, hodet kan du ikke bare la ligge igjen (i alle fall ikke uten å vekke oppsikt). Det jævla tankekaoset følger med meg uansett hvor jeg er. Jeg skulle ønske jeg slapp å tenke så mye. Det er slitsomt. Nå har jeg akkurat brukt rundt en time på å gråte for alt og ingenting. Første gang jeg virkelig har grått på evigheter. Nå kunne godt livet vært over.

Jeg vil ikke mer

Jeg hater dette. I morgen er siste dagen jeg skal spise tre måltider om dagen, jeg takler det ikke. Jeg har lyst til å faste frem til sommeren, men vet at det ikke går. Jeg greier nok ikke å faste et døgn en gang nå. Nå som jeg har blitt foret uten like. Jeg har litt lyst til å dø. Jeg hater jul.

Snart jul

Nå har jeg spist mengder med mat hver dag i en uke. Jeg blir foret. Det er ekkelt. Mat er ekkelt. Mat er skummelt. Jeg er ekkel. Jeg gruer meg til jeg skal møte venner igjen, de kommer til å se at jeg har lagt på meg. De kommer til å dømme meg.

Jeg tenker for mye når jeg skal sove. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker for mye. Tenker på ting jeg har gjort som jeg kanskje ikke burde ha gjort. Tenker på folk jeg ikke lenger liker. Tenker på folk jeg liker for godt. Tenker på at ting aldri går som jeg vil uansett. Hver kveld må jeg stenge ute tankene med musikk, høre på musikk helt til jeg er så trøtt at jeg sovner.

Jeg har ikke hatt julestemning siden jeg var liten, og har det heller ikke i år. Jeg liker ikke julen. Jeg vil faktisk påstå at jeg misliker julen ganske sterkt. Ikke bare pga. maten men også fordi familiesituasjonen fører til at det blir mye stress. Jeg har ikke hatt noen glede av å feire jul på mange år. Når jeg flytter for meg selv har jeg lyst til å "feire" julaften alene. Kanskje spise en hjemmelaget(mager) medisterkake med litt tyttebærsyltetøy.

Mer

...Min overlevelsesstrategi er å stenge alt ute. Late som om ting ikke skjer. Spille en annen rolle. Late som om det ikke er meg, late som om jeg ikke har problemer med mat, for å så spise. Panikken kommer etterpå men der og da overlever jeg. Jeg vet ikke om dette er en bra eller dårlig strategi. Jeg vet ikke om det er lurt. Jeg gjør det med alle vanskelige følelser. Stenger dem ute. Lar være å tenke på dem, så er det plutselig ikke like vanskelig. Jeg vet nesten ikke hvem jeg er. Det føles ut som om jeg lever i en boble. Mye av livet mitt er veldig... "drømmeaktig"? Derfor bryr jeg meg relativt lite om hva som skjer i verden, det angår jo ikke meg? Nei, jeg mister ikke grepet. En kan ikke miste noe en ikke har. Jeg svever bare videre i boblen min, med mine egne problemer :)

Vanskelig...Igjen

Ferie er både noe av det beste og noe av det verste jeg vet om. Det er deilig å kunne slappe av, ikke tenke på skole. Det er forferdelig å være med familien hele tiden (hytta). Altså, familietid betyr frokost, lunsj og middag --> stress. Jeg blir i dårlig humør, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg ekkel og feit. Jeg er ekkel og feit. Jeg vil vekk. Tilbake til "gode" rutiner.
Jeg spiste en og en halv karbonade (pluss salat) til middag og mamma klikket nesten fordi hun syntes jeg hadde spist så lite! Lite!?? Jeg satt der og fikk nesten noia fordi jeg har spist så mye i dag. Og så sa hun at jeg måtte passe på så jeg ikke får anoreksi. Ah, jeg ble så sur der og da at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre. Men jeg gjorde som jeg pleier, stengte ute følelsene. Hvertfall tror jeg det er det jeg pleier. Og jeg tror det er derfor jeg er blitt så "careface", tiltaksløs, likegyldig. Jeg stenger ute alle vanskelige følelser. Herregud. Jeg er patetisk.

S t r e s s

Akkurat nå er jeg utrolig stresset. Jeg har nesten angst. Jeg gjorde noe skummelt i dag, spiste middag på en restaurant. Jeg ble tvunget med, og når jeg satt der så vurderte jeg frem og tilbake om jeg skulle spise noe. Valget falt på noe "trygt", og kalorimessig kom jeg nok greit ut av det. Spesielt med tanke på at det er det enste jeg har spist i dag. Nå tør jeg ikke spise mer. Det skumle med restaurantmat er at jeg ikke vet nøyaktig hva som er i det. Det er jo ikke den eneste grunnen til at jeg stresser, jeg har snart eksamen og jeg føler meg uforberedt, og jeg har utrolig mye å gjøre i morgen. Jeg takler stress så dårlig at jeg sitter her på randen av et sammenbrudd akkurat nå. Prøver å holde hodet kaldt. Prøver å ignorere det. Prøver å være sterk. Det jeg har mest lyst til nå er å legge meg ned å gråte men jeg har ikke tid.

5.12.10

Du vet at ting ikke er som de skal når du begynner å gråte fordi det blir middag en time tidligere enn du trodde. Får angst og  blir sint og rastløs. Ja, om dagen er bra eller dårlig avgjøres av hva du har spist og i hvilke mengder. Samtidig tenker du at du har kontroll? Ok...

Hjelp?

For å være ærlig sliter jeg som et helvete. Det går ikke å spise ordentlig. En skyr, en kvart fiskekake og tre ruter sjokolade. Det er for lite. Det er for mye. Feil uansett. Lei, redd, skremt. Jeg er jo ikke syk! Jeg bare spiser litt lite, det er alt? Men så kommer de dagene hvor jeg spiser masse. Å la meg slippe dette. La det gå over. La meg overleve uten mat. La meg slippe at folk kommenterer mine matvaner. Kommenterer at jeg ikke hadde hatt vondt av å legge på meg. Jeg ser at jeg trenger å slanke meg. Hjelp.

Forelsket

Jeg liker en fyr sykt godt og vet ikke om han liker meg. Han er sjenert, jeg er sjenert. Vi kommer så aldri til å komme videre. Han er glad i mat (men slank), men vant til at jeg ikke spiser så mye (selv om han prøver å få meg til å spise mer). Ah, tåpelig forelsket.

"Godt med god samvittighet"

Det står det på lokket av skyrbegeret. Skyrbegeret med vanilje. Ja, det som det er 5% tilsatt sukker i. Det som jeg så vidt turte å spise i går etter middagstid mens jeg var på skolen, mitt første måltid den dagen, og jeg måtte vurdere det i flere timer før jeg gjorde det. Gjorde det nesten mer for de andres del enn min, fordi de er bekymret. Det var hvertfall lite god samvittighet for min del.

Samme gamle

Jeg føler meg litt tom for tiden. Har ikke så mye å dele, det er liksom bare det samme gamle. Og jeg gjør utrolig teite ting i fylla som vanlig. Jeg greier ikke å holde kjeft i fylla, som vanlig. Jeg blir alt for ærlig i fylla, som vanlig.
Jeg har spist mye i et par dager, som vanlig. Jeg sitter her med angst, føler jeg eser ut, som vanlig. Mamma er redd jeg spiser for lite. Jeg vil men vil ikke kunne leve et normalt liv.

Sinne

Jeg er så mye sint for tiden. Jeg blir sint på alle, uten å egentlig vite hvorfor jeg blir sint. Det kan være en irriterende lyd. Slurping. Tyggelyder. Eller bare at folk forventer litt mye litt fort. Hater å gå rundt og leke blid og fornøyd når jeg egentlig bare har lyst til å skrike folk opp i trynet eller be dem holde kjeft.

17. Nov

Det har blitt lite mat de siste dagene. Jeg vet det ikke er bra, jeg merker jo hvor utrolig sliten jeg blir. Det var utrolig slitsomt å gå opp trappene på skolen i dag.
I dag er faktisk første gang jeg har spist middag siden søndag (og da ble det bare litt middag i 14-tiden). Siden det har jeg spist litt salat, noen cherrytomater, en klementin, to epler og litt gryterett (bønner, kyllingkjøttdeig, tomat på boks, løk og krydder). Det jeg har spist i løpet av tre dager nå er sikkert mindre enn det en burde spise i løpet av en dag. Nå sitter jeg her og er dritstressa fordi jeg spiste middag i dag. Jeg vi ikke ha det sånn. Når ble det sånn? Hvorfor?
I morgen blir det antagelig lite mat, for det blir muligens litt vin på ettermiddagen/kvelden. Fredag kan det også tenkes jeg får "lurt meg unna" middag. Det er egentlig bare meg selv jeg lurer.

Dårlig dag.

Fy faen. Jeg orker ikke mer. Lei av å være feit. Lei av å ikke tørre/orke å spise. Lei av å stresse. Dårlig dag.

Mye random

Verden er et merkelig sted. Alt blir jo feil. Spiste mye et par dager, har kontroll igjen nå. Jeg hater hvordan livet mitt han blitt, spise lite mange dager, spise mye et par dager. Repeat. Ingen mellomting. Ingen pauser.

Jeg veier 45 kg igjen. Hallo, hva er dette for noe tull, hvorfor kan jeg ikke bare gå ned i vekt. Kroppen min kjemper for å holde seg på denne vekten. Jeg hater det. Jeg vil godta meg selv som jeg er men greier det ikke.

Skjønner ikke at folk kan kommentere at jeg er tynn, er de helt blinde? De sier jeg hadde hatt godt av å legge på meg et par kg. Og som gutter sier de at de faktisk har peiling når det kommer til utseendet på jenter.

Jeg har allerede ordnet sånn at jeg slipper middag i morgen. Noen ganger er det nesten for lett.

Nå har jeg sittet i over 2 timer og vurdert frem og tilbake om jeg skal spise en yoplait dobbel 0% yoghurt. Jeg endte med å ikke gjøre det. Føler det er unødvendig, men en liten del av meg tenker at det ikke er så big deal, det er jo bare en yoghurt??

Livet er en dans på roser

Ja, det er faktisk det. Rosene vi har i hagen har masse torner, bare se på bildet. Det gjør vondt. Du får fliser under huden som det tar tid å fjerne, og det gjør vondt når du bruker en nål for å pille de bort. Rispet opp, skadet.
En må være forsiktig for å ikke bli hengende fast. Passe på å trå varsomt frem. Forsiktige steg for hvis du først faller gjør det vondt. En dans på rose er ikke bare bare.

...

Så jeg spiste middag i dag. Det gikk egentlig greit, det var lammekjøtt og grønnsaker, ikke for skummelt. Til dessert skeide jeg ut med litt lettis med litt sjokoladesaus. Joda for samvittigheten gikk det greit men tror dere ikke kroppen gjorde opprør? Så har vært sånn smådårlig og hatt vondt i magen etter det. Tror jeg får holde meg til suppe resten av livet.

44 og feit.

Endelig har jeg gått litt ned i vekt. 44 kg igjen. Det er nok bare fordi det faktisk ikke er noe mat i kroppen min etter flere dager med veldig lavt inntak men det føles godt likevel. Faktisk kunne jeg ikke fått en bedre start på dagen. Ikke det at jeg ser meg fornøyd nå, jeg er feit, feit, feit. I dag tidlig syntes jeg jeg ble ekkelt mett etter å ha spist to multivitaminer, to c-vitaminer og tatt to omega-3 kapsler. Jeg tar de i håp om å ikke bli helt underernært (vel om det faktisk hjelper er en annen sak, jeg føler at jeg da har gjort mitt for å få i meg det jeg trenger).

Femte november

Noen ganger overreagerer jeg. Såpass har jeg skjønt. I dag fikk jeg nesten panikk for jeg trodde jeg hadde spist kjempemye. På skolen var jeg så svimmel at jeg måtte spise et eple (for det hadde vært for flaut å besvime), jeg satt og vurderte det i over en time før jeg endelig turte. Deretter dro jeg på cafe med en venn som jeg ikke har sett på en stund. Jeg bestilte en dobbel cappuccino. Angst. Det var godt, jeg elsker cappuccino. Angst. Etter å ha sjekket opp kaloriinnholdet tror jeg at jeg overlever. Den var jo laget på lettmelk (spurte om det), og var selvfølgelig uten sukker. I følge litt forskjellige nettsider burde den ligge på mellom 50-70 kalorier. Bedre enn fryktet (spesielt med tanke på at dette var halve middagen i dag). Jeg spiste også en kyllingvinge. Den var sikkert egentlig relativt usunn og kaloririk, men jeg tenkte at én kyllingvinge er ikke nok til at jeg legger på meg. Mat var virkelig skummelt i dag.

Tredje november

Hver dag får jeg spørsmål om jeg ikke er sulten. "Nei, jeg spiste jo før jeg kom på skolen, er ikke sulten enda :)". Selvfølgelig spiste jeg ikke før jeg kom, en sjelden gang tar jeg meg en 5-6 mandler før skolen men det er tryggest å la være. Magen er kanskje sulten innimellom , men jeg er ikke. Dessuten spiser jeg mat. Hver dag. Jeg spiser nesten alltid en relativt normal middag (ikke så mye ris/pasta/potet/brød) så jeg skjønner ikke at folk klager.

I går ble jeg "tilsnakket" av vennene mine igjen. De er tydeligvis lei av at jeg ikke spiser på skolen (hallo, de kaller ikke skyr og eple ordentlig mat?! Det spiser jeg jo noen ganger på skolen), og prøver å få meg til å innse at jeg er ganske tynn (eh...?). De foreslo at jeg kunne begynne med proteinshake (jeg tror ikke de er klar over hvor mye kalorier det er i det).
I tillegg er mamma blitt redd for at jeg ikke spiser nok (jeg kunne kanskje skjønt det dersom jeg faktisk gikk ned i vekt men det gjør jeg jo ikke), og hun maser om at jeg må spise. Hun nevnte til og med at hun ikke synes at matbeholdningen minker noe særlig. Jeg må bli flinkere til å ta med mat på skolen, så får jeg heller kaste den. Jeg vet at jeg har vært sløv på det feltet i det siste. Jeg vil ikke at folk skal bekymre seg. Jeg vil ikke være til bry.

Syk?

Jeg kom over et bildet og min første tanke var "det er ikke tynt nok". Mange vil nok se på bildet og tenke at vedkommende  har en flat og fin mage. Ikke jeg. Det er for mye fett, for lite utstikkende bein. Ribbeina synes ikke godt nok. Lårene er for store.


Ja det er slik jeg har blitt og jeg hater det. Jeg hater å skulle "dømme" andres kropper. Jeg hater å ikke være fornøyd med meg selv. Jeg hater å være besatt av tanker om mat og kropp. Tok bare med bildet for å illustrere at jeg synes helt fine og normale mennesker er for feite. De er vakre selv, jeg misunner dem, men for meg vil det aldri bli bra nok. Slike ting som dette får meg til å lure på om jeg er syk. Sinnssyk? Men nei, jeg er ikke syk, har kanskje et anstrengt forhold til mat men jeg er da ikke syk?? Jeg kan ikke være syk. De som er syke er mye tynnere enn meg, de har mye større problemer. Jeg kan da ikke være syk?

Dum

Jeg gjør stadig vekk dumme ting. Nå hadde jeg ikke gjort noe dumt på en liten stund (ikke noe av betydning hvertfall) så da slo jeg til og gjorde noe ekstra dumt denne gangen. Jeg lå med en kompis. Det er bare når jeg er full at jeg gjør slike dumme ting. I går var jeg selvfølgelig sørpe dritings igjen (han var relativt full selv). Ikke noe nytt det altså, det blir jeg jo støtt og stadig. Men å ligge med ham?? Hvis jeg blir gravid nå dør jeg (lurer på om jeg kan bli gravid egentlig. Er ikke som om jeg behandler kroppen så bra, og har jo relativt uregelmessig mens). Jeg gruer meg litt til å møte ham igjen. Det blir kleint. Han er jo digg og pen. Men ååååå, man skal da ikke ha sex med venner!

Matprat

Før spiste jeg frukt med god samvittighet, for frukt var sunt. Nå spiser jeg stort sett ikke mer frukt enn et eple per dag. Banan spiser jeg en sjelden gang. Noen ganger spiser jeg litt druer. Eller kanskje to klementiner. Frukt er ikke lenger trygt og sunt. Grønnsaker er relativt  trygt, og det er vel også det eneste som oppleves som ganske trygt. Ikke mais da selvfølgelig. Og heller ikke potet. Gulrot er heller ikke det tryggeste, men det går ganske greit. Paprika, agurk, tomat, salat, brokkoli, blomkål, sukkererter og stangselleri er trygt.

Kaffe, te, fun light, pepsi max og vann er trygt. Alkohol er langt fra trygt men jeg drikker det likevel (men som oftest ikke mer enn 2-3 ganger i måneden).

Skyr og yoplait 0 % er trygt. Det spiser jeg ofte. Speltlomper spiser jeg noen ganger, fordi det er godt (men det er ikke trygt). Pasta og ris prøver jeg å spise lite av men jeg slipper ikke helt unna. Prior sine kalkunpålegg spiser jeg også med relativt god samvittighet (det er jo ikke så mye kalorier i dem), lett gulost og brunost spiser jeg, men ikke nødvendigvis med god samvittighet.

Brød, smør og melk er noe av det skumleste, og det smaker forferdelig. Spesielt brød. Da er havregrøt tryggere selv om det lett blir fler kalorier i det. Hvor er logikken i dette? Det er bare mitt forvirrede sinn som ser logikken.

You just pretend there isn't a problem

The Saga - The Libertines
Genial sang

Dette er en sånn dag. En sånn dag hvor jeg hadde tenkt til å komme til skolen til første økt (som egentlig ikke er så tidlig) men heller blir sittende hjemme. En sånn dag hvor jeg føler meg feit uansett hva jeg har på meg. En sånn dag jeg blir kvalm av å tenke på mat. En sånn dag jeg klamrer meg til tekoppen.

Jeg lovte de andre å komme "tidlig" i dag men slik ble det ikke. Spørsmål. Det blir alltid spørsmål. Hvorfor kom du ikke? Hva gjorde du? "Joda, nå skal du høre her. Jeg følte meg feit i dag tidlig så jeg orket ikke å gå ut av huset :)". Folk forstår ikke sånt. Spesielt med tanke på at 95 % av de jeg går med er gutter. Så jeg får slenge på et smil og si at jeg ikke gadd, at jeg var trøtt eller noe.

Livet suger :)

Jeg kan ikke noe annet enn å klage. Jeg greier ikke å være positiv, og de få gangene jeg greier det varer det bare et par timer. Når jeg er sammen med venner er jeg mer positiv. Da er det lettere å ikke spise. Det er hjemme det er verst. Likevel velger jeg å være hjemme helt mutters alene en lørdagskveld (fredagskvelden også) i stedet for å være med vennene mine. Det hadde sikkert vært gøy å være med men når jeg føler meg feit og ekkel vil jeg ikke. Da trekker jeg meg mer unna. Spiser. Blir feitere. Dette er et forferdelig mønster jeg er fanget i.

Både i går og i dag var jeg i butikken for å kjøpe mat. Begge gangene ble jeg helt enormt stresset og holdt på å begynne å gråte. Jeg liker jo egentlig å gå å titte i matbutikken.
Og for en times tid siden fikk jeg helt ekstremt sug etter sjokolade. Pappa hadde lagt igjen penger til meg så jeg kunne kjøpe meg noe snacks (lol) så jeg tok pengene og gikk til butikken. Da jeg kom dit innså jeg fort at jeg kom til å drepe meg selv dersom jeg kjøpte en sjokolade og spiste hele, så derfor endte jeg opp med en pakke dent fuzz. For et liv. Jeg er straks 19 år og her sitter jeg alene hjemme på en lørdagskveld med en pakke dent og 1,5 liter Pepsi Max mens folk prøver å få meg med på byen.

Humøret mitt den siste uken forteller meg at vi nå er på vei inn i den perioden av året hvor jeg er mest selvdestruktiv; vinteren.

Fuck you.

Alt blir feil. Uansett. Jeg orker ikke mer. Såret. Sviktet. Lurt? Greier ikke gråte. Orker ikke tenke. Vil ikke eksistere. Orker ikke være med venner. Mister venner. Orker ikke være hjemme med maten. Stresser. Gi meg en pause da. La meg få slippe unna alt sammen en liten stund.

Panikk, frustrasjon.

Jeg kjenner panikken komme krypende. Jeg er redd for å ha spist for mye. Jeg spiste suppe til middag, og nå sitter jeg igjen med følelsen av å ha spist mye. Kalorimessig forstår jeg at det ikke er mye, siden det stort sett var hakkede tomater, buljong, litt løk og krydder. Likevel vil ikke følelsen forsvinne. Så mye for å prøve å tilberede og spise et ganske normalt måltid. Det blir neppe noe kveldsmat i dag.

Fine bilder.

Jeg fant en mappe på PCen med fine bilder av tynne folk. Jeg hadde helt glemt de bildene. Her er noen av de fineste:

Håper dette er nok "motivasjon" til å holde meg unna alt usunt fremover. Jeg får jo uansett bare superdårlig samvittighet etter å ha spist noe usunt så jeg kan like godt la være.

Nok er nok

Jeg spiste bare dritt i helgen. Denne uken skal jeg være flink. Jeg vet jo at jeg kan greie det, for jeg har greid det mange ganger før. Viljestyrke er en fin ting. Mitt største problem er at jeg spiser når jeg kjeder meg. Det må vi få slutt på.

Syk

Immunforsvaret mitt er ikke tilstedeværende. I går ble jeg kvalm og spydde masse igjen, og dette er vel tredje eller fjerde gangen i år at jeg blir akutt kvalm og må spy. Kjempegøy. I dag har jeg prøvd å spise "normalt". Spise litt så ikke magen skal få helt noia. Jeg er totalt utslitt må. Tror jeg sov ca 3 timer i natt (litt nå og da mellom spyingen), og selv om jeg ble hjemme i dag kunne jeg ikke sove lenge for da får jeg hvertfall ikke sove om kvelden.
I morgen kan jeg forhåpentligvis spise lite igjen. Jeg vil så gjerne se ribbein.

Lei.

Jeg har en sånn dag. En sånn dag du bare vil dø. Eller en sånn kveld blir vel mer korrekt. Jeg vil dø. Hadde jeg ikke hatt ekstremt høydeskrekk hadde jeg kanskje gjort noe med det. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så lyst til å dø akkurat i kveld. Jeg orker ikke bare ikke mer. Lei. Sliten. Fortvilet. Tjukk. Feit. Redd. Redd for å spise i morgen. Redd for å gå på vekten i morgen tidlig. Vil ikke tenke på dagens matinntak. Vil dø. Vil gråte. Vil rømme. Stikke av. Forsvinne. Vil ikke leve. Hva er å leve? Lever jeg nå? Eller eksisterer jeg bare? Noen ganger føles det slik. Jeg vil være normal, spise normalt, bekymre meg for normale ting. Jeg vil bli tynn, tynnest. Trenger å se bein, ribbein, hoftebein, kragebein, ryggraden. Sliten. Lei. Vil ikke gi opp dette, tør ikke. Kan ikke. Ikke før jeg har blitt tynn. Vil ikke at speilbildet skal skrike FETT, FLESK, SLANK DEG, TAPER, DØ! Kan ikke gi opp enda. Skal bevise at jeg er sterk. Flink(?). Må ned i vekt.
Nevnte jeg at jeg er lei?

Ikke spise nøtter

Jeg har lyst på nøtter, men så har jeg ikke det likevel. Det utspiller seg en indre kamp i hodet mitt akkurat nå. Den ene delen prøver å overtale meg til å spise noen nøtter. Den andre holder igjen for harde livet. Jeg har ikke spist så mye i dag (en kvart pære, en skyr og en halv hjemmelaget hamburger) så sånn sett er det ikke så farlig. Men jeg vet jeg ikke kommer til å nøye meg med en. Heldig vis har jeg Pepsi Max. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten.
Ikke spise nøtter, ikke spise nøtter, ikke spise nøtter...

Drikke

Jeg gjorde det igjen. Jeg drakk mer enn planlagt, og jeg endte opp med å drikke veldig usunne ting. Husker vel ikke mer enn halve kvelden. Det er jammen ikke rart jeg ikke går ned i vekt når jeg holder på sånn. Danset med en fyr jeg ikke liker (har jeg blitt fortalt). Jeg trenger jo ikke å bevise gang for gang for mine nye venner at jeg ikke tåler en dritt og ikke greier å drikke mer passelige mengder.

Maten har dog gått relativt bra de siste dagene. Jeg har lyst til å prøve å kutte litt ned på mitt sukettforbruk (som er meget høyt!), så i dag drakk jeg en kopp te med kun én sukett. Det er bedre med to eller tre...

God samvittighet

Jeg så et artig skilt på banen har om dagen.
"GOD SAMVITTIGHET fra kr 26"
"Husk å kjøpe gyldig billett før du går om bord. Det er en liten pris å betale for å slappe av på hele turen.(...)"  Hadde jeg bare vist at det var så lett å få god samvittighet hadde jeg kjøpt billett hver dag!

Jeg har spist masse dritt de siste dagene. Tør ikke veie meg. Har nok gått opp et par kg. Greier ikke å spise lite lenger...

Stress?

Er løpet kjørt? Forhåpentligvis ikke. Håper og tror jeg kan holde det gående lenger. Jeg vil ikke gi opp nå. MÅ bli tynn. Jeg har fått en helt ny vennegjeng siden jeg begynte på studiene. De er kjempekoselige, men relativt observante. Det synes jeg er relativt merkelig når nesten alle er gutter. Hallo, gutter som følger med på hva jeg spiser? Hjelp. Seriøst, de har liksom fått med seg hva jeg spiser hver dag. Og så har de spurt meg om jeg ikke skal spise. Er du ikke sulten (etter å ha vært på skolen i 12 timer og spist en pære og en halv skyr)? Spiste du middag i går? "Nå har jeg snart hjelpetelefonen på speed dial...".  Og selvfølgelig, dum som jeg er, så presterte jeg å si at det er stress å spise mye til han ene i fylla... Og han er litt bekymret. Fuck. På en måte hadde det vært mye bedre hvis ingen brydde seg. For jeg spiser, hvis ikke hadde jeg vært død for årevis siden. I perioder spiser jeg mer enn normale mennesker. Og siden forbrenningen min er helt på jordet så går jeg jo da opp i vekt. Jeg liker ikke at folk bryr seg...

Bla, bla.

Jeg lurer litt på hvor lenge jeg kan holde dette gående. Jeg lurer på om de andre på skolen for alvor vil reagere? Jeg spiser jo faktisk på skolen, et eple har det litt de siste dagene. Jeg håper de synes det er en akseptabel mengde, selv om jeg vet de er skeptiske. Jeg fikk spørsmål om eplet var godt. Vel, jo det var godt, men jeg liker likevel ikke å spise det. De foreslo at jeg skulle spise en go'morgen yoghurt i tillegg. Den er full av sukker. De har imidlertid akseptert at jeg ikke er så begeistret for fast food, og det er jo bra. I dag skal jeg være ekstra lenge på skolen så de kommer helt sikkert til å spise noe middag der. Jeg vet ikke hva jeg skal spise. Jeg håper jeg kan kjøpe en skyr eller noe.

Vil ikke

Nå sitter jeg her hjemme og frykter jeg kommer til å spise godteri/overspise. Der er godteri lett tilgjengelig her. Jeg prøver derfor å avlede megselv med å skrive her i stedet. De to siste dagene har jeg vært alt for usunn, og spist alt for mye. I dag vil jeg ikke det. Jeg slipper hvertfall middag i dag, det er da noe.

Jeg trodde forresten gutter var mindre observante enn det jeg jeg har opplevd de siste dagene. Vi er omtrent bare gutter i "klassen" og de har absolutt lagt merke til at jeg ikke har spist så mye. Flott. På fredag spurte han ene om jeg ikke skulle spise, og så spurte han en annen om han noen gang hadde sett meg spise. Og de har påpekt at de synes jeg er tynn. Det er selvfølgelig koselig, men jeg er jo ikke tynn nok. 
 

Jeg vil bli tynn

I natt drømte jeg at jeg var så tynn at jeg kunne ta rundt overarmen min med en hånd. Hvor fint hadde ikke det vært? Jeg kunne også ta rundt lårene mine hele veien opp med to hender. Nå går det bare under halvveis. Det er for dårlig.

I dag har jeg forresten druknet følelser med mat. Omtrent hvertfall. Nå er jeg ganske mett (æsj, æsj, æsj).

I går overrasket jeg meg selv ved å spy etter å ha spist fem biter smågodt. Wtf? Jeg spyr jo egentlig ikke, men i går fikk jeg en utrolig trang. Også etter fem biter smågodt?

Neste uke blir vanskelig matmessig. Jeg skal være med pappa hele uken og han legger lettere merke til at jeg spiser lite. Derfor må jeg heller spise mer, men heller mer kalorifattig mat.

Jeg er sykt lei av at jeg ikke greier å bry meg om andre ting enn mat. Samtidig vil jeg ikke gi opp før jeg har blitt tynn (Og jeg har jo egentlig hatt ganske uendret vekt det siste året, fail.).

Faste

Siden jeg begynte på skolen igjen denne uken har uken så langt vært ganske bra matmessig (den har vært bra ellers også). På tirsdag spiste jeg ingen ting, men drakk to lettcider. I går spiste jeg litt under en halv baguett til lunsj(magen min rumlet og jeg følte jeg ville tiltrekke meg uønsket oppmerksomhet dersom jeg ikke spiste når det var gratis mat) og drakk fem lettcider. Til gjengjeld gikk jeg en del. Det betyr faktisk at jeg ikke spiste noe på ca 41 timer (fra middag på mandag til lunsj på onsdag). Jeg tror aldri jeg har fastet så lenge før. Jeg fikk jo i meg kalorier fra cider, da. Jeg kunne nok greid det lenger.
 I dag måtte jeg spiste et eple til frokost for jeg var så dehydrert og svimmel. Jeg ville ikke risikere å besvime eller noe den første ordentlige skoledagen. Forhåpentligvis slipper jeg unna middag i dag også, og det kan hende at det blir noe drikking i dag også. Får se om jeg gidder/orker å dra ut i kveld. Tror nok jeg gjør det men skal prøve å ikke drikke noe særlig.

Sjalu

Jeg gruer meg til en uke på hytta. Jeg vet vi kommer til å spise alle måltider sammen. Heldigvis tror jeg at jeg kommer unna med ett knekkebrød til frokost og ett til lunsj. Så er det middag. Stress. Uansett hvor fælt det kommer til å høres ut er nesten det faktum at søsteren min som er et par år eldre enn meg også er der det verste. Det er ikke det at jeg ikke liker henne! Hun er kjempesnill, søt, koselig og vi er veldig gode venner. Det er bare det at jeg blir så uendelig misunnelig på henne. Hun er tynn. Mye tynnere enn meg, hun bruker størrelse 24 i bukser. For tiden bruker jeg vel størrelse 26. Hun har ikke hofter og har helt flat mage. Jeg burde jo kunne overleve det, eller hva? Det er bare det at hun bestandig maser om at hun ikke kan spise ditten og datten og at hun får sykt dårlig samvittighet, og det takler jeg rett og slett ikke å høre på, selv om jeg vet at jeg ikke er noe bedre selv. Det er egentlig verst hvis jeg f.eks. har falt for fristelsen og spist en is, og hun så sier at hun ikke skal ha fordi hun må passe på vekten. Da blir jeg selv så fylt av angst at jeg nesten begynner å grine. Eller så messer hun om hvor sunn hun er, at hun spiser kjærnesunne ting og unngår de og de tingene. Dessuten er hun på en måte den som er flink av oss. Og jeg føler hele familien liker henne mye bedre enn.
Jeg gruer meg. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke at noen skal se på at jeg spiser. Kommentere hva jeg spiser.

Fail whale? Føler det beskriver en del. Det har gått litt opp og ned i sommer. Ikke det at jeg vet hva jeg skal kalle opp og hva jeg skal kalle ned. Alt er jo egentlig ned. Er det bra å ikke spise? Nei. Er det bra å overspise? NEI!

Akkurat nå er det en del av meg som forteller meg at jeg har vært flink. Jeg har spist litt fisk til middag, og jeg spiste en lompe tidligere på dagen. I går var jeg klein og derfor ble det ikke så mye mat, og dagen før det ble det lite mat (men alkohol).

Siden jeg var på festival i sommer har jeg hatt flere festivalarmbånd på begge armene. Jeg tok de av i går og nå ser armene mine feitere ut enn noen gang. Jeg må finne noen andre armbånd å ha på. Jeg får helt noia.

Ztålkontråll. I haz it.

Ja, helt seriøst, jeg vet ikke hva som skjedde men plutselig fikk jeg det. For tre dager siden fikk jeg en sjokoladebit av mamma. Jeg ville smake på den så jeg tok en liten bit. Resten kunne jeg kaste, jeg skulle tross alt bare smake. Tidligere har det vært vanskelig å gjøre det. Nå går jeg egentlig bare rundt og venter på å miste kontrollen igjen.
På fredag fastet jeg nesten. Jeg spiste to jordbær, men så drakk jeg en flaske (0,5l) tiktak senere på kvelden. Det var jo derfor jeg ikke hadde spist. Neste gang skal jeg enten drikke mindre eller spise litt hvertfall. Deler av kvelden er liksom bare borte. Jeg spiste hvertfall ikke mat i fylla, det er bra. Derfor følte jeg meg ikke helt topp i går, så jeg tillot meg selv å spise tre lomper, en banan, en skyr og litt grønnsakssuppe. Jeg visste liksom ikke om jeg var kvalm fordi jeg var sulten eller om jeg var kvalm fordi jeg hadde drukket. Det er ikke så lett å vite om jeg er sulten eller ikke. Noen ganger er jeg sulten om morgenen når jeg ligger i sengen, men innen jeg har kommet til kjøkkenet har det gått over. Eller så blir jeg "mett" av vitaminene/kosttilskuddene jeg tar. Hvis ikke blir jeg mett av kaffen.

Mat

Hovefestivalen er virkelig noe av det morsomste jeg har vært med på på lenge! Spisingen gitt til og med ganske greit de fire første dagene. Da kom jeg unna med å spise knekkebrød til middag. Dette var helt nødvendig for samvittigheten min i og med at jeg drakk en halv liter tiktak (kalinka 22-liknende, 20% alkohol) hver dag. Sykt. Det er mye kalorier bare i drikke, men det var visst mer lønnsomt kalorimessig å drikke det og blande ut med fun light-saft enn å drikke cider uten tilsatt sukker eller hvitvin. Jeg ble jo selvfølgelig relativt beruset, det er nesten skremmende å tenke på at det er flere episoder jeg ikke husker. Hehe. De to siste dagene ble jeg "tvunget" til å spise middag. En venninne klikket på meg den ene dagen og så at jeg ikke fikk lov til å holde på slik lenger, for det var ikke bra. Lang tale om at jeg virket som en jævla anorektiker og at jeg ikke hadde noen grunn til det. Hun truet med å ringe mamma. Jeg døde litt inni meg. Derfor hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte spise middag etter det.

Nå de neste ukene kan det enten gå ganske bra, eller relativt dårlig. Det finnes ingen mellomting. Jeg skal være alene en stund, derfor er det ingen som kan mase på at jeg skal spise. Forhåpentligvis får jeg inn noen økter med jogging hver uke også. Nå i første omgang blir det bare  en uke før jeg skal en tur med jentegjengen igjen, og da blir jeg vel nødt til å spise ordentlig igjen. Etter det har jeg heldigvis en periode med alenetid. Ikke det at jeg skal sitte inne alene hver dag, men jeg skal ikke bli overvåket. Vi har heldigvis nesten ikke noe godteri i huset nå, "kun" 300g sjokolade. Mamma tar sikkert en plate med på reisen, jeg skal bruke en plate til baking og da er det bare en plate igjen som kan friste meg.

Spising

Jeg tror jeg skal prøve å spise tre små måltider hver dag. Etter å ha blitt matforgiftet(?) (hvertfall vært dødelig kvalm og spydd mye) så innså jeg at magen sikkert har gått av å få litt mat å jobbe med med jevne mellomrom. Jeg har lyst til å greie å spise det uten å legge på meg. Teknisk sett burde det være mulig. Men jeg er ikke så sikker. Å spise fører ofte til overspising. Alt eller ingen ting. Til en viss grad i hvertfall.

Kjæresten min prøvde å få meg til å spise i går kveld (en annen fyr enn han i et tidligere innlegg). Det ville jeg jo selvfølgelig ikke, jeg hadde jo spist middag. Ikke en gang et glass iste skulle jeg drikke, det var jo ikke sukkerfri iste. Vann er fint. Han sa han var redd jeg skulle bli for tynn. Jeg lo nesten.

Bikinien får nok vente noen år. Jeg kan ikke gå i den i år. For feit. Jeg vil være skinn bein og litt muskler (ikke bare skinn og bein). Ikke noe fett. Det er ekkelt og stygt. Kvalmende. Unødvendig. Jeg burde jogge i dag for det har jeg ikke gjort på evigheter. Når jeg endelig hadde tid så ble jeg syk. Jeg får se hvordan formen er senere i dag. Å hoppe på trampolinen er jo ganske bra trening.

Nå hører jeg på en eller annen Thinspo spilleliste på Spotify. En tilfeldig jeg fant da jeg googlet det en gang. Siden jeg ikke gidder å lage min egen.

Ikke bra nok

Jeg skuffer folk for tiden. Alle. Meg selv. Jeg er virkelig ikke bra nok. Muntlig eksamen gikk dårlig. De skriftlige regner jeg med at gikk dårlig. Jeg greier nesten ikke å holde kontakt med vennene mine. Jeg ødelegger alltid på en eller annen måte.

Jeg har ikke trent på evig lenge. Og jeg har spist mye. Mamma er stadig bekymret for at jeg ikke spiser nok og det gir med enda mer dårlig samvittighet med tanke på at jeg spiser for mye. Hun aner ikke hvor mye jeg har spist. Jeg er veldig glad for at jeg ikke trenger å vise meg i bikini i sommer. Jeg skal være alene en liten stund i sommer, da må jeg fjerne alt usunt. Jeg kommer sikkert til å faile på det også.

Tittelløs

Det er nesten litt trist at russetiden er over. Samtidig er det ganske deilig. Det tar på å være russ! Nå er det faktisk bare noen eksamener (to skriftlige og en muntlig) igjen før jeg er ferdig på skolen. 13 år skolegang over. Jeg gleder meg noe enormt! Skolen har til tider vært et eneste stort ork. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har skulket. Eller, det har jeg jo egentlig. De kommer til å pynte opp vitnemålet mitt :) Hurra.

De siste dagene har jeg gått rundt og fryktet at jeg er gravid. Da hadde jeg dødd. Jeg greier ikke å ta vare på meg selv, hvordan skulle jeg greid å ta vare på en unge? Jeg er heldigvis ikke det, da. Gravid, altså. Dessuten hadde jeg sikkert drept ungen med mine dårlige matvaner.

På eksamen i går så kommenterte to gutter (venner) at jeg hadde med så lite mat. Jeg kan virkelig ikke skjønne det. Her hadde jeg med meg masse mat for at jeg skulle kunne konsentrere meg maks (fornuften slo til et øyeblikk om før jeg dro på skolen, innså at eksamen er litt viktig). Jeg hadde med meg tre knekkebrød, et eple og en skyr. Etter eksamen hatet jeg meg selv for at jeg hadde spist så mye (pluss frokost!). Hvordan kunne de si det var lite? Sikkert fordi de trener masse og spiser sånn 5-6 brødskiver til lunsj. Teit. Hvertfall, jeg syntes det var så mye å ha spist at det var like før jeg begynte å gråte da jeg var i butikken med pappa for å handle til middag. Han mente at jeg måtte spise noe til middag. Hvem begynner nesten å gråte når de er i butikken bare fordi de må spise? Jeg følte meg som en treåring i trassalderen som ikke får viljen sin. Det ble wok. Wok med to scampi.

Kaos

Mye skjer for tiden. Alt for mye. Jeg får lyst til å trekke meg unna, bli usynlig, forsvinne. Humøret mitt er som en berg- og dalbane. Jeg skyver folk unna. Jeg er kald. Kald innvendig. Til tider føles det ut som om kulden virkelig kommer innenfra.

Likevel skjer det noen bra ting også. Russetiden har vært super så langt. Tryvannstreff, fyll og venner. Middag slipper jeg lett unna, de dagene jeg er sterk nok. Andre dager har jeg spist. Mye. For mye. Heldigvis har jeg ikke gått opp i vekt (men jeg har likevel lagt på meg, det kan jeg se).

Jeg er på "dealer'n" med en fyr som flytter til sommeren. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Jeg er nesten 100% sikker på at jeg ikke kommer til å greie å forholde meg til et langdistanseforhold. Hvertfall ikke når det er snakk om et annet land.

Og fylla får meg til å snakke. Snakke om ting jeg ikke burde snakke om. Kan jeg ikke bare for en gang skyld holde kjeft? La være og delta i samtaler om mat og kropp. Folk reagerer. Og hvorfor har jeg så sinnssykt problemer med å lyve i fylla? Jeg gjør det hele tiden til vanlig, så hvorfor ikke i fylla? I morgen må jeg greie å si at jeg har spist middag. Jeg må si det og virke overbevisende. Så fort jeg svarer med "Eehh..." så skjønner de jo at jeg ikke har gjort det. Jeg blir så sint på meg selv at jeg får lyst til å slå noe. Ødelegge noe.

I dag overnattet jeg hos han fyren. Jeg ble servert masse frokost, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å spise. Han visste jeg ikke hadde spist på over 24 timer. Dessuten hadde det vært teit å "gjøre opprør" når familien hans var der.

Søvn er en mangelvare for tiden, det er faktisk enda verre enn vanlig. De siste nettene har jeg ikke sovet mer enn maks 4 timer. Jeg får ikke sove selv om jeg er trøtt.

"Du er psykisk syk!"

Det ropte broren min til meg etter en krangel på fredag. Han vet ikke hvor mye det såret, eller hvor rett han har. Men jeg er ikke psyk og tynn, jeg er psyk og feit. Hadde jeg bare enda vært tynn. I dag har jeg virkelig vært motivert til å spise lite og sunt. Det ble vel relativt sunt hvertfall. Tacosalat (salat, tomat, agurk, paprika og ananas med litt tacosaus og kjøttdeig av svin med litt krydder) kan vel beregnes som ganske sunt. Og litt under en dl skummetmelk i kaffen må vel også være tålelig. En yoplait 0% med 1/4 granateple i kan jeg vel også akseptere, så alt i alt har vel dagen vært ganske grei matmessig. Jeg har trent litt styrke i dag. Jeg kan virkelig merke at jeg er blitt sterkere i armene i forhold til hva jeg var i høst (da hadde jeg ca ingen muskler i armene). Nå gjelder det bare å bli kvitt alt fettet. Jeg orker ikke å være feit enda en sommer. Nå skal jeg ut og jogge.

Tanker

Jeg lurer på hvordan neste år vil bli. Altså etter sommerferien. Jeg lurer på om jeg står i alle fag (håper virkelig det) slik at jeg blir ferdig med VGS en gang for alle. Jeg har søkt meg inn på et studie, men jeg er usikker på om det er det jeg vil. Jeg var sikker en periode men nå er jeg i tvil. Jeg er redd det blir for vanskelig, at jeg vil være for dårlig. Jeg er dessuten redd jeg blir feit. Og dersom jeg finner ut at det ikke er noe for meg, og jeg dropper ut, hva skal jeg gjøre da? Jeg vil jo egentlig bort fra dette stresset, skolen.
Jeg har skikkelig mye fravær, så ingen kommer jo noen gang til å ansette meg uansett.

Egg

Jeg tenkte jeg skulle lage meg litt mat etter skolen i dag. Jeg hadde tross alt ikke spist noe enda (hadde dog drukket ca 1/2 dl melk som jeg hadde i kaffen, så litt kalorier hadde jeg fått i meg), og en eggehvite kunne da ikke skade? Det er jo nesten ingen kalorier i en eggehvite, og det er mye proteiner. Jeg begynte med å kakke ett egg, men så gikk det hull på plommen, og det kom litt plomme i skålen jeg skulle ha eggehviten i. Plommen var det for mange kalorier i, og selv om det bare kom litt sammen med hviten  måtte jeg kaste egget. Neste egg gikk det bedre med. Jeg stekte eggehviten (uten fett), men etter en bit fikk jeg panikk. Hva var det jeg drev med? Spiste mat frivillig? Jeg måtte kaste resten. Det er rundt 18 kalorier (?) i en eggehvite, og jeg spiste vel ca 1/8 av den. Overreagering? Joda.

Jeg må forresten finne noe å spise til lunsj i morgen. Jeg spiste ingen ting i dag (folk bemerket det), så jeg har nesten ikke noe valg i morgen. Jeg er usikker på om det blir salat (salat, agurk, paprika og tomat) eller om jeg skal ta en skyr. Eller kanskje et eple?

En liten seier

Før jeg gikk i går ga pappa meg en hundrelapp til lunsj, "en burger eller pølse eller noe" som han sa. Jeg skulle hvertfall få i meg noe lunsj. Stakkars pappa, som tror at dersom han sender med meg penger til usunn mat så kommer jeg til å spise det. Jeg kjøpte en pakke läkerol, og før vi dro videre til stemoren min spiste jeg et eple.
Jeg spiste sikkert mer pizza enn jeg burde, men desserten var heldigvis fruktsalat! Jeg dristet meg til å ta en porsjon. Frukt skal jo visstnok være sunt.

Jeg fryktet det verste da jeg gikk på badevekten i dag tidlig, men jeg fikk en gledelig overraskelse. Vekten er tilbake på 45 kg, så den er tilbake der hvor den pleier å ligge (eller, den vippet jo ned på 44 kg for noen uker siden). Ferien har visst ikke gjort noen stor forskjell alt i alt! Altså ikke det at jeg er fornøyd, bare en tanke mindre stresset.

Forresten, en  relativt (kraftig) overvektig i familien har fått diabetes 2. Enda en grunn til å ikke legge på seg. Det er faktisk en av de tingene jeg frykter jeg skal få. Det og dobbelthake. Og selvfølgelig det å bli feitere generelt.

Pizza...

Det ble salat og en kyllingkarbonade til middag i går. Det er helt greit. Men, hva viser det seg at det blir til middag i dag?? Pizza! Riktignok hjemmelaget, men det betyr jo bare at det er enda vanskeligere å regne ut kaloriene. På en annen side føler jeg det er "tryggere" å spise hjemmelaget, jeg vet ikke hvorfor da. Jeg lurer litt på om jeg skal spise et eple før jeg drar dit, slik at det er lettere å komme unna med å spise lite (skal selvfølgelig sørge for at noen i familien ser at jeg spiser eplet). Eple er hvertfall bedre enn pizza. Jeg spiste forresten nesten et helt eple og en plomme med litt under et halvt beger yoplait dobbel 0 % yoghurt til sen lunsj i går. Jeg følte at det var lurt før treningen. Jeg angret riktignok etterpå, men det er jo ikke det verste man kan spise (prøvde jeg å overbevise meg selv om).
Nå skal jeg snart ut og gå tur. Jeg trenger det før middagen. Det betyr også at jeg slipper lunsj. Frokost slapp jeg ikke, så det ble to rugsprø med litt lett gulost og paprika (som virkelig ikke burde være noe å ha dårlig samvittighet for).

Kaffe? Te?

En god venn av meg kommenterte igjen at jeg er en av de tynneste han kjenner(hallo, han har ikke sett magen min!), og at armene mine er "sykt tynne". Eh. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg benektet det, sa at jeg ikke var så tynn som han skulle ha det til(har han ikke merket at jeg har lagt på meg? Jeg tror jeg har fått mer fett oppå hendene til og med, og jeg er redd jeg holder på å få skikkelig dobbelthake). Da kommenterte en annen at når man sier sånn så høres det nesten ut som om det er en med anoreksi som snakker. Da fikk jeg litt panikk, men jeg tror jeg greide å snakke meg ut av det. Han begynte å fortelle meg at det er helt normalt å legge på seg, og at det ikke trenger å være fett, men kan være muskler og beinmasse osv. Jeg tror jeg må passe litt mer på hva jeg sier...

I dag har jeg forresten drukket ca 1,4 l te og 0,8 l kaffe. Jeg har vel drukket rundt 1,5 l vann også. Kaffe og te er virkelig redningen min. Det er ikke mange kalorier i det, man får "energi" og det smaker godt. Dessuten metter det. Hva mer kan man be om?. Jeg sitter nå og prøver å finne ut om jeg skal ha kaffe eller te til frokost i morgen. Det er et skikkelig dilemma. Resten av frokosten er det lekende lett å slippe unna. Lunsjen også.

På lørdag skal jeg sannsynligvis spise hos kjæresten til pappa. Hun er glad i ""god mat"", og er kjempeflink til å bake. Jeg har jo greid meg bra så langt denne uken, så jeg kan ikke la lørdagen ødelegge. Jeg kan heller ikke la i morgen kveld ødelegge, pappa er blant den delen av befolkningen som liker mat av typen hurtigmat på fredager. Det går ofte i frossenpizza, eller hans pastaspesial. Jeg må finne noe jeg kan spise, salat eller noe i den duren. Alt er bedre enn pizza hvertfall. Kanskje jeg kan spise en liten kyllingkarbonade og grønnsaker.

Feit feit feit

Jeg har lagt på meg heftig. Jeg dør. Mamma har passet på at jeg har spist nok i hele ferien. Hun burde ikke bry seg om jeg dropper frokost og lunsj i ferier hvertfall. Ting går bare dårlig når hun må mase om at jeg må spiser. Det var ikke akkurat som om jeg trengte å legge på meg. Jeg håper noe av vekten er "vannvekt" eller vekten av at jeg har mer mat i kroppen enn jeg pleier, men jeg er smertelig klar over at det sannsyligvis ikke er det. Hvis ikke har jeg prestert å legge på meg 2,5 kg i påsken. Jeg kan jo se hver feit jeg har blitt. Jeg tror jeg har lagt på meg over hele kroppen, man skulle jo tro det var 25 kg det er snakk om. Helvete, det kommer til å ta flere måneder å gå ned igjen. Jeg vil dø.

Det finnes mange mennesker som er syke og holder på å dø, men som vil leve. Jeg skulle ønske jeg kunne gi livet mitt til dem, jeg vil jo ikke ha det selv. Vi tok flyet i påsken, og begge veiene satt jeg bare og håpet flyet skulle styrte så jeg kunne dø. Jeg begynte nesten å gråte da vi landet på søndag, for da hadde jeg overlevd hele ferien. Jeg skulle jo liksom dø. Men jeg tør ikke å ta mitt eget liv. Men jeg kan heller ikke se noen fremtid for meg selv. Jeg tror dessuten jeg  stryker i et fag i år, så da må jeg ta opp det neste år. Kansje det er akkurat det jeg trenger, et år fri. Et år hvor jeg kan ta opp hvertfall ett fag, kanskje ta lappen og bli tynn (eventuelt frisk). Men jeg vet at familien min kommer til å bli utrolig skuffet over meg, så jeg går bare rundt og stresser. Aller helst vil jeg legge meg ned og gi opp. Men det er mindre enn tre måneder skole igjen, så jeg må holde ut. Egentlig har jeg jo gitt opp noen fag allerede. Dette er det eneste halvåret som virkelig teller, så det passer jo fint at jeg gir opp nå :) (ironi).

Hun ene venninnen min jeg tror er anorektisk har blitt tynn. Tynnere enn hun var hvertfall, det er ikke så lett å se når hun har på seg så mye klær. Det får meg bare til å innse hvor stor taper jeg er. Hvordan kan jeg la henne bli flinkere enn meg til noe jeg (sannsynligvis) har holdt på med lenger? Jeg skal hvertfall ikke gi opp å bli tynn helt enda. Det er faktisk det eneste som betyr noe for meg nå. Problemet er jo at folk reagerer nå jeg ikke spiser, og spør for kødd om jeg blir som henne, mens sannheten er at jeg bare har skjult at jeg spiser lite bedre enn henne (og at jeg har failet gang på gang, det er ikke til å komme utenom).

Ah, hvorfor kan ikke dette jeg først trodde at var vinterdepresjoner gi seg snart??

Kvalme

Det er rart hvordan jeg ikke opplever det som noe særlig ille å kaste opp etter å ha overspist, men når det er snakk om oppkast på grunn av kvalme blir jeg hysterisk. Jeg er så kvalm nå at halvparten kunne vært nok, og jeg jobber hele tiden med å ikke spy. Jeg er ikke blant de som kan "spy og bli ferdig med det" når det gjelder kvalme/omgangssyke, jeg prøver å la være å spy så godt jeg kan.
Jeg har spist mye crap de siste dagene, for det virker som om jeg blir enda mer kvalm når jeg er sulten. Jeg får heller jobbe hardt og trene mye (noe jeg heller ikke har fått gjort i det siste pga. kvalme) når jeg er blitt bedre. I dag tidlig var jeg helt sinnssykt sulten selv om jeg spiste kveldsmat i går. Det var en merkelig opplevelse, jeg pleier ikke å være noe særlig sulten på morgenen. Jeg var fortsatt kjempesulten etter å ha spist to knekkebrød. Sært. Jeg vil ikke bli et matvrak.

Jeg graver

Jeg har ingen ting å leve for lenger. Eller, det eneste jeg har å leve for er tanken på at mamma ville bli knust. Jeg kan ikke ødelegge hennes liv. Det er ingen ting som gjør meg virkelig glad, og jeg blir nesten kvalm av å tenke på alt jeg burde ha gjort på skolen. Jeg smiler og ler litt på skolen, men ofte så er det mer overfladisk smil, jeg er ikke virkelig glad inni meg. Jeg kan ikke bli lykkelig før jeg er tynn, og jeg kommer aldri til å greie å bli tynn. Jeg skyver vennene mine unna, og vil helst være for meg selv, det er kun da jeg kan være meg selv.

Jeg graver nesten min egen grav. Jeg er klar over det men jeg har gravd for dypt. Jeg kommer meg ikke opp uten hjelp, for veggene er sleipe og glatte, og når jeg nesten er oppe så sklir jeg og faller ned igjen. Jeg faller hardt. Bakken er hard og steinene borrer seg inn i ryggen min. Det er kun én tanke i hodet mitt: Jeg vil dø. Men etter å ha vært nedi avgrunnen en stund begynner jeg på nytt å klatre, bare for å oppdage at jordveggene fortsatt er for bratte og glatte. Jeg er fanget. Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette å grave.

Trene

Mens jeg er så godt igang med denne bloggingen kan jeg jo likegodt fortelle at jeg gikk en 90 minutters lang tur i ganske raskt tempo i dag, og at jeg har trent litt armer i dag. Jeg venter fortsatt på at det skal bli mer bart ute så jeg kan jogge, og det virker som det snar har smeltet nok snø. Det høres ut som en dårlig unnskyldning (det er vel forsåvidt kanskje det) men knærne mine er ikke helt gode, og jeg vil ikke risikere å ødelegge dem mer ved å skli. Jogging generelt tåler jeg, men ikke når det er glatt. Kondisen min er helt forferdelig nå så jeg forventer ikke akkurat å orke å jogge masse, men jeg vil begynne med intervalltrening :)

Å få strammet opp kroppen litt hadde ikke vært å forakte. Jeg synes jo egentlig at en trent kropp er utrolig pent. På en måte går jeg liksom rundt og tror at denne sultingen bare er midlertidig og at den kommer til å gå over en dag, og at jeg den dagen kommer til å bli sunn og trene masse. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror det, kanskje det er fordi jeg egentlig ikke kan se for meg meg selv som frisk, og håper jeg skal slippe hele prosessen med å bli frisk? At jeg bare skal våke en dag og ha lagt alt dette bak meg? Er det mulig at jeg noen gang i fremtiden kan få et normalt forhold til mat? Akkurat nå orker jeg ikke tenke tanken en gang. Det innebærer for mye skummelt.

Så langt alt vel

Jeg har greid meg greit så langt i dag. Jeg har greid å holde meg på ca 200 kalorier, spiste 100 g stangselleri, 60 g ørret og ca 120 g wokgrønnsaker til middag. Til dessert spiste jeg lavkalorigele (fun light og gelatin) med litt yoplait dobbel 0 % vaniljeyoghurt. Nå jeg håper jeg ikke spiser mase nå i kveld. For øyeblikket sitter jeg her med 4.5 dl te, så jeg er okkupert en liten stund hvertfall. Jeg er litt sulten, men det betyr bare at ting er som de burde være. Det er lov å være litt sulten på kvelden. Det er så mye bedre å sove når man vet at man er ganske tom. Jeg blir nok ganske mett av teen uansett. Jeg skulle ønske jeg kulle leve på vann te og kaffe, det er det eneste som føles trygt å "spise". Hvis jeg må ha noe til lunsj i morgen blir det stangselleri. Det er også ganske trygt. 16 kalorier for 100 g, og en ganske stor stang veier ca 50 g. Jeg overlever å få i meg 8-16 kalorier på skolen i morgen.

Tanker

På barneskolen / tidlig ungdomsskole håpet jeg at en av mine bekjente (vi var ikke veldig nære venner) skulle få en spiseforstyrrelse så hun kunne bli tynnere (hun var overvektig). Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg tenkte det, jeg unner ingen denne tilværelsen. Som mange andre på den aldere visste jeg ikke egentlig hva en spiseforstyrrelse innebar, jeg må vel ha trodd at det var mer som en slags diett eller noe. Ironisk nok var det jeg som endte opp med å slite. Jeg som (fra en  frisk persons synspunkt) alltid har vært slank. På en måte fortjener jeg det siden jeg var så stygg at jeg syntes hun skulle få det. Jeg blir utrolig frustrert når jeg leser eller hører fjortizer som sier ting som "jeg skal få en spiseforstyrrelse så jeg blir tynn" "jeg skal prøve å bli bulimiker/anorektiker så jeg blir tynn til sommeren".

Jeg er så hyklersk at det nesten er komisk. Jeg blir oppgitt av (friske) ungdommer som begynner på dietter som går ut på å bare spise epler eller lignende. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å spise lite. Jeg vet jo så inderlig godt at det ikke er bra for meg, men redselen for å legge på seg er sterkere enn ønsket om å bli frisk. Det er fordi ordet frisk innebærer vektoppgang. Mer fett på magen. Men tenk så kjekt det hadde vært å kunne glede seg til sosiale sammenkomster og ikke bare gå rundt å grue seg fordi sosiale sammenkomster betyr mat eller snacks. Kunne drikke alkohol uten å få panikk på grunn av kaloriene. Jeg må stadig vekk finne på en unnskyldning for å ikke spise, og for å ikke ville være med på slike sammenkomster. Jeg skal prøve igjen i helgen, men jeg gruer meg. Jeg kommer nok til å måtte spise frokost og lunsj, og når det i tillegg blir alkohol blir det fort mange kalorier. "Heldigvis" tåler jeg ikke så mye, så jeg sparer jo noen kalorier på det.

Styrkeprøve

Jeg føler jeg har overspist skikkelig i dag. Jeg burde ikke synes det. Jeg spiste 125 g laksefilet til middag med raspede gulrøtter. Det burde ikke være noe å frike ut for. Så spiste jeg en yoplait dobbel 0% yoghurt med smak av vanilje (ca 59 kalorier) til kvelds. Jeg synes sikkert det er ille fordi jeg spiste noe til kvelds, men alt i alt burde jeg ikke være misfornøyd. Jeg er redd jeg kommer til å overspise i morgen igjen, for jeg skal være alene hjemme. Jeg burde jo heller benytte anledningen til å spise lite. Det blir en skikkelig styrkeprøve, jeg overspiser  kun når jeg er alene. Jeg må bevise at jeg kan være sterk.Og jeg gruer meg litt til fredag. Jeg vet ikke om jeg greier å vente helt til middag med å spise med tanke på at vi har gym. Det gikk forrige uke, men jeg vet ikke om det går denne. Lurer på hva jeg i så fall skal spise. En skyr kanskje? Hvis jeg ikke spiser lunsj i morgen kan jeg jo kanskje  tillate meg selv å spise frozen yoghurt (en yoplait vaniljeyoghurt) til kvelds. Det er ganske godt så lenge den ikke står for lenge i fryseren (da blir den steinhard, man burde ta den ut får det har gått tre timer, og røre ca halvveis).
Jeg tror det blir en halv ørretfilet i morgen (100 kcal) og wokgrønnsaker (maks 100 kcal) i morgen. Te og kaffe blir det alltid.

Jeg gruer meg forresten enda mer til påskeferien. Det ska visst være en annen familie med oss. Det betyr at det blir enda vanskeligere å spise lite. Jeg skal velge salat og sunne ting så ofte det er mulig, men jeg regner med at jeg må spise pasta hvertfall en dag. Og så skulle visst de andre lage mat en dag og da er det jo skikkelig frekt å ikke spise det. Hjelp, jeg dør. Jeg må prøve å få jogget/løpt ofte. Dessuten kommer jeg til å måtte spise frokost og lunsj hver dag. Jeg vil ikke leve et normalt liv. Jeg vil ikke bli feitere. Jeg vil ikke at folk skal kommentere hva jeg spiser/ ikke spiser.


HJELP! Jeg fant akkurat ut at det er tilsatt sukker i Findus sine frosne bær. Det er faktisk bare 90% bær i posene! Jeg har spist de med god samvittighet mange ganger. Aldri igjen. Heretter skal jeg sjekke innholdet i alle poser frosne bær (det har aldri slått meg at det kunne være noe mer enn bare bær...).

...

"Har du spist nok i dag da?" - mamma
Det var det første hun sa da hun kom hjem. Det var så ironisk at det er til å grine av. I dag er første dagen på evigheter hun har vært redd for at jeg ikke har spist nok.

Fail

Jeg sa ingen ting til legen. Greide ikke. Turte ikke. Var for motivert til å gå ned noen kg til. Før var målet 42 kg, men 39 kg hadde jo vært flott. Bedre enn 40 kg som også har vært målet . Jeg kan ikke gi opp halvveis.
I dag tidlig veide jeg 43 kg. Oh joy. Nå veier jeg sikkert 50. Jeg spiste mye da jeg kom hjem fra skolen, og alt var selvfølgelig sjokolade/usunt. Jeg fikk opp igjen det meste, men ikke alt. Hvorfor? Jeg driver jo ikke en gang med b/p. Jeg prøver hvertfall å unngå å ty til oppkast, både fordi jeg vet at jeg blir avhengig av det og fordi jeg er redd for tennene mine. Jeg liker bedre å ikke spise i det hele tatt. Kontroll. Jeg trenger mer kontroll. Forhåpentlig vis blir dette siste gang jeg overspiser. Det er lov å håpe. 

Overlevde helgen

Jeg kom meg gjennom helgen uten å spise godteri. Det er nesten utrolig. Jeg har vært på tur med noen (en del) venner/bekjente, og jeg kom unna med å spise salat, frukt og litt kylling. Det var riktignok en som la merke til at jeg ikke spiste brød/pasta/ris men jeg overbeviste henne om at det bare var fordi det er "tørt og kjedelig".

Jeg skal snart til legen, og det frister urolig å si at jeg ikke greier å spise normalt. Jeg kommer ikke til å tørre det, da. Dessuten blir det jo litt teit når det ikke er derfor jeg skal dit. Dessuten vil jeg ikke gi opp før jeg har blitt tynn. En venninne spurte meg en gang om jeg kom til å dø (hun kommenterte først at jeg "aldri" spiste noe), men jeg har en god del å gå på før det blir farlig. Folk med masse mageflesk dør ikke av å ikke spise.

I påskeferien reiser jeg bort, og da blir det vanskelig å spise lite/kalorifattig. Jeg gruer meg. Jeg vet jeg kommer til å falle for fristelsen og kjøpe is. Jeg blir nødt til å tvinge meg selv til å jogge hver dag. Flyturene blir nok der verste, for da får jeg alltid så lyst på mat.

44

Mensen er endelig over. Egentlig er den første dagen verst, etter det er det ikke så ille. Jeg veide meg i dag, og da veide jeg 44 kg. Det føles så utrolig bra å ha gått ned! Onsdagen var den eneste dagen jeg spiste frokost (2/5 av et eple) og i dag er eneste dagen jeg har spist lunsj. Jeg må spise noe før jeg har gym (har det sent på dagen), hvis ikke blir jeg bare utrolig svimmel. Jeg må jo faktisk prøve å være aktiv i gymtimene for å få en ok karakter. Jeg spiste altså en skyr til lunsj. Til middag ble det salat og suppe. Det var jo ikke så aller verst. Jeg lagde meg gele av fun light saft som jeg hadde som dessert. Matmessig har ikke denne uken vært så halvgæren alt i alt.

I morgen blir det noe helt annet. Jeg kommer til å måtte spise frokost, det finnes ingen vei utenom. Lunsj kan jeg forhåpentligvis droppe dersom jeg drar et sted. Jeg får satse på det. Jeg gruer meg til frokosten i morgen. Det trenger ikke være noe mer enn to knekkebrød med litt pålegg (det blir sånn 70 kcal + kaloriene i pålegget), men jeg skulle helst sluppet det.

Mislykket

Jeg kom til å tenke på noe. Dersom jeg går inn for å bli frisk så må jeg nok legge på meg, og da kommer mange av klærne mine til å være for små. Og jeg vet ikke om jeg har råd til sånn kjempemange nye klær... Yndlingskjolen min kommer garantert til å bli for liten, for den passer bare akkurat til meg. Shit, enda en grunn til å ikke bli frisk. Selv om jeg er lei av dette forferdelige kaoset. I dag greide jeg ikke å spise et helt eple en gang til frokost. Delte det i fem, og spiste de to minste bitene. Hva er logikken i å være så redd for mat? Selvfølgelig er det fordi jeg er redd for å legge på meg, men når jeg ikke en gang føler at frukt og grønnsaker er trygg mat, hva skal jeg spise da? Det begynner å demre for meg at jeg har et stort problem. Likevel er det en del av meg som elsker det. En del av meg elsker å spise litt middag og nesten ikke noe annet.

Jeg skulker skolen igjen i dag. Jeg hater å skulke skolen, men jeg orket den ikke. Flott å faile det eneste halvåret som virkelig teller, da! Bare sånn for å være helt sikker på at fremtiden min kommer til å være jævelig, liksom. På en måte føler jeg meg evig ensom, ingen av vennene mine vet at jeg sliter, og ingen vil noen gang forstå dersom de får vite det.

Jeg føler jeg er dømt til å mislykkes uansett hva jeg gjør. Det blir bare feil uansett.

2. Mars (hater å finne på titler)

Jeg dør. Skolen dreper meg sakte men sikkert. Det er så alt for lett å skulke. Jeg ødelegger mitt eget liv, kommer aldri til å bli annsatt noe sted, jeg har jo hatt en del fravær hvert år. Supert.

Jeg tror en venninne av meg mistenker at jeg er anorektisk. Hun nevnte det i dag, da hun spurte meg om jeg hadde spist og jeg var litt unnvikende (hun hadde jo forsåvidt sett at jeg ikke hadde spist lunsj, da). Hun sa at jeg ikke måtte bli som X (som er en på skolen som muligens er anorektisk). Jeg er egentlig ikke vant til at folk bryr seg sånn veldig, så det var litt rart. Spesielt at det kom fra en som ikke vanligvis deler problemer og følelser. Jeg må nok være mer forsiktig, for jeg orker ikke at noen skal bry seg akkurat nå. Samtidig vil jeg ikke dytte folk unna.

Middagen i dag var helt forferdelig. Panert fisk med en kremet saus. Jeg ble kvalm av å se på det, men pappa insisterte på at jeg skulle spise. Jeg håper det ikke blir noe mer mat i dag, jeg har spist en skyr, en pakke dent og den forferdelige middagen. På en måte er det betryggende å være tilbake i det anorektiske sporet, eller hva jeg skal kalle det. Jeg merker at dette er "riktig", selv om det er så utrolig feil. Jeg orker ikke å kjempe imot akkurat nå. Det får vente, kanskje en uke, kanskje måneder, kanskje år. Jeg vet bare at jeg ikke har noe å bli frisk for.

Kontroll

I går kveld prøvde jeg en topp fra hm. Den er i størrelse XS. Da jeg tok den på meg og stod foran speilet innså jeg hvor tjukk jeg er. Jeg kunne ikke annet enn å begynne å gråte. Jeg kan ikke bli fornøyd før magen min er helt flat. Det er den ikke, nå er det fett nederst på magen slik kvinner skal være. Jeg skal ikke være sånn, det kan jeg ikke. Jeg har for mye fett på ryggen også. BHen skjærer inn i fettet, slik at man kan se en slags valk. Æsj.Jeg tror jeg har lagt på meg på skuldrene også, de er fettete. Av og til synes jeg hendene mine er for tykke også, selv om det sannsynligvis ikke er noe særlig fett på dem. Apropos hender, broren min sa at hendene/håndleddene mine er syklig tynne. Skulle ønske jeg kunne se det selv.

Vel, når man får på seg en stram topp i størrelse XS så er det kanskje lett å anta at personen er tynn. Det stemmer ikke med meg. Jeg er bare 159-160 cm høy (eller kanskje jeg skal skrive lav?), og med mine 45 kg er jeg minst 5 kg for tung. Når jeg har såpass lett/tynn/smal beinbygning som jeg har må jeg veie ganske lite for å være tynn nok.

I dag har jeg i det minste hatt kontroll over inntaket (eller mangelen på inntak?). Til frokost ble det en kopp kaffe med en skvett skummetmelk og en sukett. Til lunsj ble det en pepsi max. Etter skolen ble det en kopp iskaffe (kaffepulver, to suketter, vann, en skvett skummetmelk ( ca 0,5dl), to isbiter) og vann. Middag kan jeg dessverre ikke kontrollere selv. Til kvelds blir det kanskje et eple. Haha, selv om jeg er utrolig glad for å spise lite så får jeg nesten dårlig samvittighet over å ikke spise grønnsaker eller frukt. Det er jo sunt, hvertfall grønnsaker. Menmen, det kan jeg spise en annen dag. Kanskje i morgn. Forhåpentlig vis så er mars en god måned. Jeg reiser på ferie om fire uker, og da må jeg ha blitt tynn!

Tante rød

Jeg er hvertfall ikke for tynn. Det ble bekreftet i dag. Kroppen min fungerer helt fint den. Dersom man betrakter mensenhelvete som "helt fint" da... Det gjør ikke jeg. Vondt i magen, slapp og lite treningslyst er det som følger med. Lysten til å overspise et par dager før det starter, men den pleier heldigvis å avta så fort blødningene starter. Her gang jeg får mensen blir jeg påminnet at jeg ikke er for tynn, ikke tynn nok. Det er riktignok over seks uker siden sist, men jeg hadde helst sett at den ikke hadde kommer på en stund.

Vinterferien har vært grei nok. Jeg har spist (ikke gått opp i vekt, heldigvis), gått litt på ski og sløvet.
Jeg føler meg så tom. Jeg er liksom aldri ordentlig glad inni meg, selv om jeg kanskje smiler og ler. Innimellom greier jeg ikke å være lei meg heller. Jeg orker ikke å ta inn over meg at folk i familien dør (riktignok ikke den nærmeste familien, men jeg kjente da vedkommende, og traff personen flere ganger i året), jeg bryr meg faktisk ikke om det. Men når kvelden kommer kan jeg finne på å begynne å gråte fordi jeg savner bestefaren min som døde for syv år siden. Logisk. Eller alle de gangene jeg gråter fordi jeg er sint. Det skjer vel rundt syv ganger i uken eller mer. Eh, joda.

Selvforakt

Det tror jeg er et av mine største problemer. Jeg er så utrolig full av selvforakt! Jeg er ikke suicidal, men jeg merker at jeg ofte hater meg selv med hver eneste fiber i kroppen. Jeg hater at jeg er svak og spiser, jeg hater at jeg er stygg i hodet når jeg ikke spiser. Jeg hater at jeg er feit. Jeg hater at jeg ikke greier å se at jeg er slank. Jeg er som fanget mellom to verdener, jeg blir dratt i to retninger. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Men er det ikke bare å ikke være så streng overfor deg selv? Nei, det fungerer ikke på den måten. Noe i meg mener jeg ikke er streng nok. Jeg presser ikke meg selv hard nok, da hadde jeg sett resultater.
Jeg er ikke suicidal, men jeg vil ofte dø. Ja, det er en forskjell. Jeg har ingen planer om å begå selvmord, men jeg skulle ønske jeg døde. Sovnet og aldri våknet igjen. Døden må være noe av det minst skumle, stillhet, fred. Det er livet som er en helvete til tider. Det eneste som er sikkert her i livet er jo faktisk at vi skal dø, så det burde virkelig ikke være noe å være redd for.

Stabil vekt

Jeg blir nesten litt kvalm av å tenke på at jeg har holdt vekten stabil i 2-3 måneder. Joda jeg har ikke gått opp, men jeg har ikke gått ned heller. Det er jo selvfølgelig ikke noe mysterium hvorfor jeg ikke har gått ned, det er fordi jeg har vært altfor usunn, og trent for lite. Jeg har egentlig veldig lyst til å gå ned fem kg før sommerferien, men det aller beste hadde sikkert vært å akseptere min egen kropp. Joda, jeg har jo prøvd det i noen år. Jeg vet faktisk ikke hvor mange år jeg har hatet min egen kropp. Jeg vet at jeg ikke likte den i sånn 8-9. klasse så det er hvertfall 4-5 år. Vel, den gang var jeg vel bare sånn vanlig misfornøyd, slik som "alle" tenåringer er. Nå blir jeg kvalm av å se på den. Jeg tror faktisk jeg veier omtrent det samme i dag som jeg veide den gang. Normalt sett burde jeg vel ha lagt på meg, det hadde vel vært sunt. Jeg tror dog ikke det hadde vært sunt for min mentale helse dersom jeg la på meg. Herregud, hvordan kan jeg være så redd for et tall?? Det er jo bare helt sykt. Ja, det er det det er, sykt!

Usunn mat

Så langt har jeg spist kjempemye i dag, og mer kommer det til å bli. til frokost ble det salat (rester etter taco, så det var med litt kjøttdeig, salat, agurk, mais, ananas, tomat, paprika og litt tacosaus). Det høres kanskje ikke så ille ut, men det ble en del salat. Til lunch spiste jeg en sjokoladebolle(!) og en banan. Det er riktignok fastelavn, morsdag og valentinsdag i dag, men det er ingen unnskyldning. Etterpå i dag blir det til og med kake(!). Jeg dør. Jeg har uansett prøve i morgen, så jeg kan gjerne spise meg ihjel i dag. På en annen side så spiser vel normale mennesker kake og boller fra tid til annen, uten at de nødvendigvis legger på seg 10 kg...

Fortvilet

Jeg føler det kommer til å bli mye av tilfeldig rabling. Som oftest når jeg er fortvilet. Sånn som nå. I hele kveld har jeg ikke tenkt på noe annet enn at jeg har spist mye i dag. Jeg blir utrolig stresset av det (både det at jeg har spist mye, og at jeg irriterer meg over det). Jeg har ikke spist mer enn et normalt menneske gjør, men hodet mitt er ikke enig. Hodet mitt mener jeg har spist nok mat for hvertfall to dager.

Hvertfall, det at jeg bare har stresset over matinntaket har ført til at jeg ikke har gjort leksen til i morgen, og det får meg bare til å stresse enda mer. Vi har sikkert lekseprøve i morgen, så jeg sliter. Ikke det at det er noe nytt, å slite altså. Det gjør jeg tross alt hver dag, ikke nødvendigvis med skolen eller lekser, men livet generelt. En del av meg får i tider som dette lyst til å si ifra til en eller annen på skolen at jeg sliter, så kanskje lærerne kunne tatt litt hensyn. Samtidig vil jeg ikke. Lærerne ville uansett ikke tatt hensyn, så hva ville det vært godt for? Jeg orker ikke at folk skal drive å bekymre seg for meg uansett.

Introduksjon

Jeg er en 18 år gammel jente fra Oslo. Jeg har slitt med mat i noen år nå, men har ingen diagnose (og selvdiagnostisering tør jeg ikke prøve meg på). Jeg har aldri turt å oppsøke hjelp, selv om jeg fra tid til annen har lyst. Men så er det alle gangene jeg ikke har lyst. Alle gangene spiseforstyrrelsen har totalt overtaket over meg.Alle gangene det eneste som betyr noe er å bli tynn.

Dager som i dag har jeg bare utrolig lyst til å leve et normalt liv. Spise is uten å trene i hemmelighet etterpå. Spise is uten å gå med dårlig samvittighet i dager etterpå. Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli normal, og at jeg kommer til å ha et anstrengt forhold til mat hele livet, for hvordan skal jeg glemme hvor mange kalorier det er i de forskjellige matvarene? Hvordan skal jeg lære meg å bli fornøyd med meg selv?

Denne bloggen har jeg først og fremst laget for å ha et sted å skrive ned tankene mine, både dårlige og bra dager.Jeg oppfordrer på ingen måte andre å slanke seg eller fucke opp livet sitt.