Jeg har en sånn dag. En sånn dag du bare vil dø. Eller en sånn kveld blir vel mer korrekt. Jeg vil dø. Hadde jeg ikke hatt ekstremt høydeskrekk hadde jeg kanskje gjort noe med det. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så lyst til å dø akkurat i kveld. Jeg orker ikke bare ikke mer. Lei. Sliten. Fortvilet. Tjukk. Feit. Redd. Redd for å spise i morgen. Redd for å gå på vekten i morgen tidlig. Vil ikke tenke på dagens matinntak. Vil dø. Vil gråte. Vil rømme. Stikke av. Forsvinne. Vil ikke leve. Hva er å leve? Lever jeg nå? Eller eksisterer jeg bare? Noen ganger føles det slik. Jeg vil være normal, spise normalt, bekymre meg for normale ting. Jeg vil bli tynn, tynnest. Trenger å se bein, ribbein, hoftebein, kragebein, ryggraden. Sliten. Lei. Vil ikke gi opp dette, tør ikke. Kan ikke. Ikke før jeg har blitt tynn. Vil ikke at speilbildet skal skrike FETT, FLESK, SLANK DEG, TAPER, DØ! Kan ikke gi opp enda. Skal bevise at jeg er sterk. Flink(?). Må ned i vekt.
Nevnte jeg at jeg er lei?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar