Og alle tårene kom

Jeg har spart tårer helt siden jeg var alene på ferie i sommer, for over 5 måneder siden. Jeg har vært redd for at jeg ikke skulle kunne slutte å gråte dersom jeg først startet. Det var sant. Nesten. Jeg gråt i timesvis i går og i timesvis i dag. Men nå, nå kan jeg begynne å spare opp igjen. Jeg tror vår krangling har løst seg nok en gang.

"Jeg vet ikke"

- "Hvordan går det?"
- "Vet ikke ... Som vanlig, antar jeg"
- "Litt bra? Litt dårlig?"
- "Litt dårlig"
- "Og vekten?"
- "litt ned..."

Samtalen gjentar seg hver gang.

- "Har du kontroll?"
- "Eh ... Jeg vet ikke helt"
- "Kommer du til å dra til poliklinikken, når du kommer inn?"
- "... Jeg tror det, jeg må vel prøve ..."
- "Ja, vær så snill, gjør det"

Så sitter jeg der, med blodprøverekvisisjonen i hånden. "Anorexia nervosa" står det svart på hvitt. Det er uvirkelig. Jeg spiser for mye til det.
Denne gangen greier de ikke å stikke meg. Jeg blir sendt videre.

Om noen uker gjentar det seg igjen. Jeg sitter fast i det samme destruktive mønsteret.

Stressmomenter

Det er så mange stressmomenter og så mye usikkerhet i hverdagen at jeg blir helt kvalm.

• Flytting. Superstress,
• Julebord, etterfulgt av en bursdagsfeiring. Angst.
• Familiemedlem som ikke har noen å feire jul med. Skyldfølelse. Jeg skal jobbe og kan ikke redde ham, men føler et ansvar for å fikse det. 
• Tror broren min røyker hasj igjen. 
• Manglende livslyst.

Jeg har ikke sovet ordentlig på ukevis på grunn av dette. 

Hvorfor spise når ...

Et av mine store problemer med motivasjonen er at jeg har så lite lyst til å leve i utgangspunktet. Dermed er det vanskelig å finne en god grunn til å spise ordentlig, for jeg mangler troen på at livet vil kunne bli ok uansett. Og jeg vet det er feil. Det KAN bli bedre. En gang.

middag

Jeg spiste middag tre dager forrige uke. TRE! Og det føles forferdelig. Nå har jeg egentlig bestemt meg for å ikke spise middagsmat før det er julebord. Det gruer jeg meg nemlig en hel del til. Jeg regner ikke med at jeg har mulighet til å faste hverken i forkant eller etterkant, pga jobb og bursdagsfeiringer med familie og venner. Så et eller annet måtte jeg finne på.