"Jeg vet ikke"

- "Hvordan går det?"
- "Vet ikke ... Som vanlig, antar jeg"
- "Litt bra? Litt dårlig?"
- "Litt dårlig"
- "Og vekten?"
- "litt ned..."

Samtalen gjentar seg hver gang.

- "Har du kontroll?"
- "Eh ... Jeg vet ikke helt"
- "Kommer du til å dra til poliklinikken, når du kommer inn?"
- "... Jeg tror det, jeg må vel prøve ..."
- "Ja, vær så snill, gjør det"

Så sitter jeg der, med blodprøverekvisisjonen i hånden. "Anorexia nervosa" står det svart på hvitt. Det er uvirkelig. Jeg spiser for mye til det.
Denne gangen greier de ikke å stikke meg. Jeg blir sendt videre.

Om noen uker gjentar det seg igjen. Jeg sitter fast i det samme destruktive mønsteret.