jul

Det som er fint med julaften er at det i alle fall er et år til neste gang. Jeg gleder meg til å komme bort fra familien og på jobb, men jeg gruer meg til å spise middag på jobb. Julen er en forferdelig tid.
Jeg blir i dårlig humør av at man skal ha det så bra, noe som fører til at jeg blir enda mindre hyggelig å ha med å gjøre.
Jeg håper denne dagen går fort.

Søvn

Fikk sove i 7,5 timer i natt! Fantastisk bra!I dag er det fult kjør med Pakking, rydding og konfektlaging. Jeg skal holde meg distrahert og opptatt i hele dag, det er dermed ikke tid til noe .. tull.

Sløvet ned

Jeg har dopet meg ned. Neida. Eller jo. Nesten i alle fall. Etter alt for få timer søvn mange dager på rad er jeg nesten desperat. Så jeg, som aldri tar noen form for tabletter (bortsett fra kaliumtilskudd, kaleorid, som legen maser på at jeg må ta, og d-vitamin og p-piller), i alle fall, jeg tok sobril. 30mg for å være sikker på å bli sløvet nok ned til å få sove. Håper det hjelper. Håper ikke jeg våkner I 5-6-tiden, som vanlig. Og ja, jeg vet det ikke er lurt. Men jeg tar ikke så mange lure valgt for tiden...

Hverdagslivet

Det som faktisk er fint med desember (for ja, det er ikke akkurat mye bra med desember) er at butikkene/kjøpesentre er åpne på søndager! Dagens plan er å bruke en time eller to på kjøpesenteret. For å ha noe å gjøre. Jeg hadde egentlig veldig lyst til å pynte pepperkakehus i dag, men ingen hadde tid. Alle er enten bortreist eller på jobb.

Resten av dagen skal jeg bruke på å småpakke, gå tur, og å forsøke å ikke gjøre noe ... dumt.

PS: Fordelen med å måtte flytte er at jeg kan høre på HØY musikk uten å tenke for mye på at jeg plager naboene! Haha, skal jo uansett flytte om et par uker! Neida. Joda.

Et valg

Jeg har fått et valg. Enten må jeg satse nå, eller så kan jeg vente til jeg begynner med det spesialiserte tilbudet. Det kommer til å føles galt uansett hva jeg velger. Jeg er ikke klar for å starte å spise. Kanskje blir jeg aldri det. Psykologen mener jeg har fått lov til å styre på selv alt for lenge, og hun har helt sikkert rett i det ... Men så var det dette med å satse da. Det er skummelt. Hun vil jeg skal følge en kostliste, og jeg tror det er meget uaktuelt. Hadde jeg bare følt at jeg har noe å leve for ville det kanskje vært litt lettere? En liten del av meg håper dette tar livet av meg.

Livslyst

Jeg tror at det som gjør det så vanskelig for meg å finne noen motivasjon er at jeg har så lite lyst til å leve. Jeg tror at man må ha et ønske om å leve for å kunne bli bra. For meg hadde det ikke gjort noe om dette her tok livet av meg. For folk rundt meg hadde det vært trist,. og det er derfor jeg ikke gjør noe ... drastisk.

Og det er dette som går igjen gang på gang. Det at jeg mangler livslyst, glede.

Og alle tårene kom

Jeg har spart tårer helt siden jeg var alene på ferie i sommer, for over 5 måneder siden. Jeg har vært redd for at jeg ikke skulle kunne slutte å gråte dersom jeg først startet. Det var sant. Nesten. Jeg gråt i timesvis i går og i timesvis i dag. Men nå, nå kan jeg begynne å spare opp igjen. Jeg tror vår krangling har løst seg nok en gang.

"Jeg vet ikke"

- "Hvordan går det?"
- "Vet ikke ... Som vanlig, antar jeg"
- "Litt bra? Litt dårlig?"
- "Litt dårlig"
- "Og vekten?"
- "litt ned..."

Samtalen gjentar seg hver gang.

- "Har du kontroll?"
- "Eh ... Jeg vet ikke helt"
- "Kommer du til å dra til poliklinikken, når du kommer inn?"
- "... Jeg tror det, jeg må vel prøve ..."
- "Ja, vær så snill, gjør det"

Så sitter jeg der, med blodprøverekvisisjonen i hånden. "Anorexia nervosa" står det svart på hvitt. Det er uvirkelig. Jeg spiser for mye til det.
Denne gangen greier de ikke å stikke meg. Jeg blir sendt videre.

Om noen uker gjentar det seg igjen. Jeg sitter fast i det samme destruktive mønsteret.

Stressmomenter

Det er så mange stressmomenter og så mye usikkerhet i hverdagen at jeg blir helt kvalm.

• Flytting. Superstress,
• Julebord, etterfulgt av en bursdagsfeiring. Angst.
• Familiemedlem som ikke har noen å feire jul med. Skyldfølelse. Jeg skal jobbe og kan ikke redde ham, men føler et ansvar for å fikse det. 
• Tror broren min røyker hasj igjen. 
• Manglende livslyst.

Jeg har ikke sovet ordentlig på ukevis på grunn av dette. 

Hvorfor spise når ...

Et av mine store problemer med motivasjonen er at jeg har så lite lyst til å leve i utgangspunktet. Dermed er det vanskelig å finne en god grunn til å spise ordentlig, for jeg mangler troen på at livet vil kunne bli ok uansett. Og jeg vet det er feil. Det KAN bli bedre. En gang.

middag

Jeg spiste middag tre dager forrige uke. TRE! Og det føles forferdelig. Nå har jeg egentlig bestemt meg for å ikke spise middagsmat før det er julebord. Det gruer jeg meg nemlig en hel del til. Jeg regner ikke med at jeg har mulighet til å faste hverken i forkant eller etterkant, pga jobb og bursdagsfeiringer med familie og venner. Så et eller annet måtte jeg finne på.

fu

Jeg skjønner helt ærlig ikke hvordan livet noen gang skal bli greit. Hvordan det skal være mulig å spise middag 7 dager i uken. Hvordan man skal spise mat man ikke har kontroll over. Det virker uoppnåelig.

De sa det var virkelig å være motivert for å få plass. Hvordan skal man finne motivasjon når man ikke møter noen hjelp? Når alt virker uoppnåelig? Og hvis jeg ikke kommer inn før i mars-april-mai, hva gjør jeg egentlig da?

Mørket har tatt meg igjen. Jeg tenker for mye. Jeg gjør for lite og vil bare få slippe alt. Vinter ass.

Planen

Sååå ... hvis jeg blir tatt inn, kan jeg kanskje få litt ordentlig hjelp, om en 4-6 måneder. Tjohei!

I mellomtiden? Tja. Må ringe DPS og høre om jeg får komme dit innimellom. Eller droppe det. For jeg vet ikke helt hva jeg kan få ut av det, når de mener de ikke kan hjelpe godt nok. Enda noen uker til jeg i det hele tatt vet om jeg blir satt på venteliste, og det er veldig lang tid til å ombestemme seg og miste motivasjonen på. Men om alt går etter planen så er det håp. På ordentlig.

.

Jeg vil ikke leve. Jeg. Vil. Ikke. Leve. Men jeg må. Jeg har jo egentlig alt for mye å leve for. Det føles bare ikke slik. Jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke etterlate alle kjære. Har ikke samvittighet. Så jeg forsøker å leve. Innimellom er det greit.

Hei hå

Jeg hadde tenkt å utsette/avlyse psykologtimen i morgen, men det glemte jeg. Siden jeg har startet med ny runde vurderingssamtaler et annet sted, og det bare blir rart å holde på to steder. Men nå må jeg altså møte opp for å ikke betale ekstra gebyrer. Det er bare styr med timer her og der for tiden, uten at jeg egentlig har startet med noen for for behandling. Blodprøvene var visst ikke noe å rope hurra for sist heller. Oooog. Jeg vil bare droppe alt. Gi opp. Hurra for livet!

Hva jeg trenger

Det jeg egentlig trenger/ønsker er noen som er der når jeg synes mettheten/mangelen på sult blir for fæl. En jeg kan sende en melding til når uroen tar meg. Noen som kan fortelle meg at det går bra og som forstår. En som kan lære meg at maten ikke er farlig, uten å synes jeg er helt håpløs. Men det har jeg ikke. Det er ingen som kan hjelpe meg på den måten.

.

Livslysten er på bunn. Men det er lettere å leve enn å gjøre noe med det. Sover dårlig. Spiser bare dritt, og ikke noe ordentlig mat. Vil bare ligge på sofaen hele dagen. Vinteren er i gang, jeg teller ned til sommer.

Stress

Herregud, det har kommet et nytt stressmoment i livet mitt, og jeg takler det så dårlig. Vi skal flytte. Jeg vet ikke hvor. Jeg vet ikke når. Men om ikke så alt for lenge. Og jeg takler ikke å ikke ha kontroll og oversikt.  Dessuten blir vi antagelig nødt til å betale dobbel leie et par måneder, og det har jeg jo egentlig ikke råd til.  Gir nesten opp her og nå.

Ting tar tid

I morgen skal jeg til psykologen igjen. Det er ikke meningen jeg skal fortsette der, så er jo evig lenge mellom hver time nå. Har blitt henvist videre, men vet ikke om jeg blir tatt inn til vurderingssamtaler en gang. Kanskje. Orker ikke å tenke så langt frem i tid. Hadde egentlig vært like greit å avslutte hele greiene nå. Har null motivasjon, og alt tar så utrolig lang tid ...

Søvn

I natt sov jeg 8 timer. Åtte timer. Det er det lengste jeg har sovet på lenge (ja, altså, bortsett fra den dagen i forrige uke jeg prøvde meg på en sobril og en imovane for å få sove). Det var meget etterlengtet etter alt for mange dager med rundt 5 timer søvn.

Livet

Jeg tenker stadig at jeg ikke vil leve. Jeg vet ikke helt km det faktisk stemmer, eller om jeg bare har blitt så vant til å tenke det. Men jeg vet at jeg kjeder meg fryktelig mye, fordi jeg ikke orker å holde på med noen av hobbyene mine lenger enn 5-10 min av gangen. Og dermed bruker jeg heller masse tid på å gjøre ingenting og å henge på internet uten mål og mening. Derfor kommer tankene om å ikke ville leve. Jeg slipper aldri unna meg selv.

Normalen

Spydd to ganger så langt i kveld, for å virke normal. Yes, jeg ser ironien. Men så var det så veldig kake- og godteripress. Så da smakte jeg litt, og tømte meg. Livet mitt går til helvetes.

Skål?

Skal på fest x2 i helgen. På en side har jeg lyst til å drikke meg skikkelig godfull, hvertfall en flaske vin. På en annen side er det aaaalt for mange kalorier i alkohol. Og i dag har jeg allerede spist alt for mye, siden det var avslutning for en kollega på jobb (og sjefen passet på at alle fikk tid til å spise maten som da ble servert, buhu). Dritskummelt. Blir ikke noe mer mat i dag. Håper jeg.

.

Skal ut og ta en drink med noen venninner ... og jeg dævver nesten av skrekk. Jeg drikker alltid vin. Vin er tryggere. Vin har færre kalorier. Men i dag er det drinker på menyen, siden vi skal på et fæncy drinksted. Én drink i alle fall. Har lest gjennom menyen flere ganger, men alle inneholder jo skumle ting, ja bortsett fra GT, men det er kanskje uaktuelt. Æsj ass.

Alene hjemme

Jeg er alene hjemme. På ubestemt tid. Håper ikke det er snakk om mange fler dager nå, selv om de tre første har gått ganske bra, pga mye jobbing. I morgen etter jobb kommer den store prøvelsen. Kanskje jeg må dra til mamma.

Psykologen vil at jeg skal ta jevnlige blodprøver hos legen. Selv føler jeg absolutt ikke at det er nødvendig, men mulig jeg slipper unna med en gang i måneden . Av og til lurer jeg på hva jeg har satt i gang. Kanskje var det bedre å styre på i fred. Kanskje ikke. 

Tittel

Det var visst ingen ting å grue seg for. Timen gikk fint. Hun virker grei. Spørsmålet er om jeg blir vurdert som en kandidat, eller om jeg fungerer for godt ("for frisk"). Det hadde jo vært typisk...

I går jogget jeg for første gang siden may. For første gang på nesten tre, 3(!), måneder. Jeg har bare orket å gå turer i tillegg til all gåingen på jobb. Men hey, følte ikke at kondisen var blitt noe dårligere, utrolig nok! Ikke det at den var så god i utgangspunktet. Håper å komme inn i en rytme med mer jogging og mindre oppkast. Jaja, lov å drømme.

.

I dag har jeg første time hos psykologen, og jeg gruer meg en del. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil,  annet enn å gå ned i vekt. Og det får jeg ikke til for tiden uansett. Jeg er samtidig redd for å ikke bli tatt alvorlig. Æsj, gruer meg egentlig såpass til hele greiene at jeg sikkert ikke får frem noe av det jeg tenker på.

Angst

I dag gikk det opp for meg at det er denne uroen, anspentheten, rastløsheten, angsten, som plager meg mest. Det er den som gjør at jeg ikke kan slappe av, at jeg må finne på noe. Jeg kan ikke slappe av når jeg er i ro. Jeg må være fysisk sliten for å kunne slappe av, og jeg blir lettere fysisk sliten hvis jeg ikke har spist, dermed blir angsten også verre når jeg får i meg nok energi. Da har jeg energi nok til å vedlikeholde uroen.

bp

Jeg vil ikke spy, men jeg gjør det likevel. Jeg kan ikke skylde på at jeg mister kontrollen, for jeg spør meg alltid om jeg faktisk skal spy, og om det faktisk er verdt det. Er det det jeg egentlig vil? Svaret er alltid ja, for jeg har ingen god grunn til  å la være. Ikke så lenge det bare skjer 1-2 ganger i uken. Jeg vil ikke spy, men jeg vil heller ikke la være.

Søvn

Jeg har begynt å våkne så alt for tidlig. Noe som medfører enda flere timer å slå ihjel, samtidig som jeg da er enda mer trøtt og apatisk på kvelden. Synes godt denne kroppen kunne samarbeidet litt bedre innimellom ...

blablabla

Noe lukter svakt av oppkast. Jeg vet ikke helt hva. Om det er hånden, huden i ansiktet, eller om lukten bare sitter inni nesa. Jeg håper det ikke er merkbart for andre på banen. I så fall tror de kanskje bare at jeg var på en snurr i går og er fyllesyk. Jeg kan skylde på det.
På kropp og sinn skulle en tro det var vinter. Hvis jeg har det sånn som dette nå, så kan det bli "spennende" å se hvordan vinteren blir.

Vilje

Jeg har for lite vilje. Jeg vil ikke stå opp. Jeg vil ikke gå tur. Jeg vil ikke lese. Jeg vil ikke tegne. Jeg vil ikke spille. Jeg vil ikke leve. Jeg vil ingenting. Men jeg har så lite tiltakslyst så jeg gjør heller ingenting med det. Det er enklere å bare ligge på sofaen og mangle vilje.
Det er greit innimellom, i kortere stunder, og så er all viljen plutselig borte igjen.
Blir det noen gang bedre?
Vil det noen gang føles som om livet er verdt å leve og at det er mer enn kampen mot timene?
Jeg har ikke for høye forhåpninger.

Nei

Hvor gjør man av seg selv når man bare vil vekk? Hva gjør man med seg selv når man bare vil vekk? Og hvorfor kan ikke livet bare føles litt greiere? Håper nesten at flyet styrter på veien hjem (neida).
Det blir rart å ikke skulle tilbake på skolen til høsten. Håper det blir ok, i alle fall ikke forferdelig.

Musikk er forresten svaret. Eller, om ikke annet, en midlertidig løsning, de vanskeligste timene.

...

Livslysten er så lite tilstedeværende nå. De siste dagene har egentlig ikke vært så bra. Selv om jeg fortsatt er på ferie og ting egentlig burde vært greit. Det eneste jeg egentlig har orket å gjøre de siste dagene er å høre på lydbok. Skulle tro det var vinter.

Ensomt

Ferie alene er kanskje det dårligste valget jeg har tatt så  langt i år. Eller, det var jo ikke meningen at jeg skulle dra alene, men min samboer fikk aldri kjøpt billett, så da endte jeg her alene. Timene går fryktelig sakte. Jeg har ikke snakket med et annet menneske siden lørdag. Jeg får vasket mye her da, det blir sikkert mamma glad for når hun kommer ned.
I dag lurte hun på om det er godt å endelig kunne slappe av. Sannheten er jo at jeg ikke kan slappe av, jeg prøver bare å få tiden til å gå. Det er så utrolig kjedelig å være her alene ...

Ferie alene.

Jeg skal på ferie en uke alene. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på. Jeg håper jeg greier å unngå å spy, og jeg håper jeg greier å spise bra (vel, min definisjon av bra). Og så håper jeg at jeg ikke kjeder meg ihjel og at jeg tør å gjøre noe alene, så jeg ikke bare blir sittende i hagen eller inne hele tiden. Jeg har aldri dratt på ferie alene før, og jeg må innrømme at det er ganske skremmende. Jeg er litt redd for at det bare blir en kjempenedtur og at jeg griner meg til søvn (eller spiser og spyr) hver dag. Men jeg håper jeg kan unngå det.

Update

Jeg hadde egentlig tenkt til å bruke den lille tiden mellom mine to reiser på alt annet enn å spy, men slik gikk det naturlig nok ikke. 23 dager uten er jo ikke så halvgalt, da. Tross alt.
I natt får jeg vite om jeg står på bacheloroppgaven eller ikke. Jeg krysser fingre og tær, for jeg frykter jeg kan finne på noe dumt dersom jeg stryker.

Badevekten

Badevekten her nede ødelegger ferien. Det hadde nesten vært bedre uten. Man må stå helt perfekt på den, med føttene halvveis utenfor. Da tror jeg den viser mest riktig. Men så har ikke vekten endret seg noe særlig, men jeg synes det ser ut som om jeg har gått opp minst 2kg. Og nå kan jeg verken stole på vekten eller speilet. Jeg føler vi spiser hele dagen. Vi gjør ikke det, men halvparten av dagene spiser vi varmmat til lunsj, og så middag igjen på kvelden. Og når man da kjøper på med et par glass vin i tillegg blir det brått veldig skummelt og vanskelig å forholde seg til. Men jeg henger i, såvidt.

Jeg fryser ikke så mye i varmen.

Litt skummelt

Panikken kommer snikende på kvelden. Jeg greier akkuart å holde den på en armlengdes avstand på dagen, men når jeg er alene på kvelden ... Jeg har spist vanlig middag for tredje dag. Jeg har spist is i tillegg i dag. Jeg føler jeg eser ut, og jeg stoler så lite på den badevekten her. Frokost, lunsj og middag, kan ikke snike meg unna noe.

Men, det er også litt fint å være på tur! Varme og sol var virkelig etterlengtet. Og disse tre dagene har vi i alle fall fått gått mye, så aktivitetsnivået er ikke så galt. Dessuten slapper jeg faktisk bedre av enn på lenge.

Vekt

Vi har badevekt her. Det er bra. På en måte. Men, denne badevekten er av en eldre årgang, kanskje rundt 30-40 år gammel, og jeg er dermed svært skeptisk til den. I og med at den er gammel, analog, tilfredstiller den heller ikke kontrollbehovet helt. Men, det er en vekt. 

King of the world

Livet mitt.
Håper på full kontroll (inkludert kontrollerte utskeielser) fremover. Reiser snart til det O'store utland med en venninne. Har alt for mye som skal ordnes før det, inkludert en tur til apoteket etter noen ikke-så-bra blodprøver (av uforklarlig grunn). Krysser fingrene for litt bedre resultat på dagens.

...

Midt oppi alt annet (er det ikke alltid slik?), så går nok dette forholdet til helvete. Håper det holder til etter ferier i alle fall, hvis ikke har jeg et problem med flytting. Det har jeg vel i så fall uansett. Har ikke akkurat veldig lyst til å bo hos mamma ...
Jeg er sint enn lei meg akkurat nå.

ED owl

Jeg dropper alt av feiring i morgen, til fordel for bacheloroppgaveskriving. Så det er ikke en helt dårlig unnskyldning. Men jeg slipper det store stressmomentet champagnefrokost. Frokost, alkohol, og skummel mat samlet er ... ikke en god kombinasjon. Til gjengjeld har jeg kjøpt smågodt, så jeg kan spise det hvis jeg får lyst. Og siden jeg skal være alene kan jeg spy, hvis jeg har lyst. Det er kanskje ikke snakk om lyst, men jeg holder alle muligheter oppe. Nå skal jeg snart reise bort, og da skal jeg unngå å spy. Akkurat nå for tiden blir alt liksom bare galt uansett hva jeg gjør.

Elegant

Løste bursdagsproblemet (grilling) meget elegant(?) ...

... ved å ta feil av datoen... 

Føler meg som tidenes dårligste venn.

Løsning?

Tror jeg må dra til mamma etter jobb i dag. For å unngå å spise og spy i kveld. Kanskje det er det som skal til. Jeg takler jo ikke å være alene.

Panikk

Oppdaget plutselig at en bursdag jeg snart skal i inkluderer grilling. Det er meningen at vi skal spise, óg drikke. Det går ikke. Jeg har brukt halve uken på å spy (ikke i går da, stjerne i boken, eller noe?).

Jeg orker ikke å utsette meg selv for mer stress. Dette er sånt vanlige oppegående folk ikke en gang fatter at er en problemstilling. Jeg må late som jeg glemte at vi skulle grille. Si jeg har spist. Et eller annet, bare jeg slipper å spise der. Jeg vil ikke spy mer.

En gang til

... Det gikk jo ikke akkurat så veldig bra. Får jo fader meg ikke til en dritt for tiden. Prøver igjen. Fra nå.

Mål

Mål for resten av uken: Ikke spy.

20g

Jeg hadde ikke forventet å være alene i dag, men så plutselig var jeg det. Nå kan du spy. Har da ikke noe behov for det? Men hva med å benytte muligheten? Dårlig idé. Men, jeg har ofte dårlige ideer. Det er ikke noe nytt. 20g sjokolade senere, og jeg var solgt. Sabla dårlig idé...

Kroppen

Denne kroppen ass. Liker den ikke. Alt for mye fett. Fett over alt. Fett, fett, fett. 

Mine syke mål er å kunne ta rundt låret med to hender, og overarmen med én. Tåpelige mål. Målet burde vårt noe sånt som "ha nok muskler til å klare seg i hverdagen" eller noe, men neida. Ikke her i gården. Ikke enda. Jeg blir irritert på meg selv bare ved å skrive dette. Kanskje det er et godt tegn. Eller kanskje det ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg tror ikke på såkalte "tegn".

Hvorfor kan jeg ikke greie å ha litt friske verdier? Være fornøyd? Fader altså, jeg ser jo selv hvor sykt det er. Det er ikke kunnskapene mine det er noe galt med, tror jeg. Det er bare gjennomføringen som mangler. Jeg forstår hvor galt og dumt det er, men jeg kan ikke la være. For angsten for å legge på seg er størst av alt. Møkk.

Panikk

Svingninger i vekten er helt uforståelig skummelt. Nå veide jeg akkurat 1,6kg mer enn i dag tidlig. Riktignok med klær, men likevel. Antagelig bare mat og væske, men det blir ikke noe mindre skummelt av den grunn. Herregud, tenk om det er fett? Nei, jeg vet det ikke er fysisk mulig at det er fett. Men likevel, tenk om kroppen min har fått det til? Pust. Ikke få panikk. 

Jeg veier sikkert mer i morgen tidlig enn i dag tidlig, og det er ikke greit. Jeg takler det så ufattelig dårlig. 

Jeg skulle ønske jeg hadde noen å dele denne panikken med. Noen som kunne høre når som helst, ikke bare til et bestemt tidspunkt i uken. 

Av og til skjønner jeg ikke at det liksom skal være mulig å få et normalt liv. 

Regler og styr

Det er ikke lov til å spise frokost før 12 de dagene jeg er hjemme (er lov tidligere når jeg er på jobb). Kl 11 hvis det er krise. Men hva gjør man da hvis man er sulten etter frokost? Spiser mer? Nei herregud. Venter til lunsj (som er lov kl 15) eller middag? Drikker? Hvis man venter går sulten over. Distraherer seg selv. Forbanner sine egne regler og alt styret man lager for seg selv.

I går måtte jeg avbryte joggeturer min, for jeg orket rett og slett ikke. Dro hjem og spiste litt, selv om klokken var over 20.

Faste

Å faste er ikke så ille når det står på. Men det er så ubehagelig når man da spiser igjen. Jeg faster ikke akkurat med vilje. Det var ikke et bevisst valg, det passet seg bare ikke med mat i går, hadde for mye annet og gjøre, og når jeg endelig hadde tenkt til å spise var det blitt for sent på kvelden. I dag faster jeg fordi det er den enkleste utveien. Fordi suget på mat kommer så fort man spiser igjen. Derfor er det bedre å la være, enn så lenge. Litt senere i dag skal jeg spise, jeg må bare finne ut hva.

Vekt

Jeg har gått ned 3 kg på en måned. I mars gikk jeg ned 2 kg. Jeg spiser alt for lite, jeg er klar over det, men det finnes så lite mat jeg kan spise for tiden, og så lite jeg har lyst på. Jeg er redd for at dette ender i en skikkelig overspisingsepisode eller fem. Og at jeg plutselig har gått opp dobbelt så mye.

Suketter

I dag oppdaget jeg at dersom man spiser store menger suketter(~200) kan det virke lakserende ... Hjelper sikkert ikke at jeg har hatt et høyt forbruk flere dager på rad.

Legetime

Bestilte meg en legetime, jeg. Tenkte at det kanskje var på tide å i alle fall ta noen blodprøver for å se hvordan det står til. Nå dør jeg nesten av skrekk.

Slanking?

"Driver du med slanking?" Neida, har bare særdeles dårlige matvaner og har brukt opp "dagens kvote kalorier" på ... sjokolade ...
Eller noe sånt. Ikke spesielt effektiv slanking, vil jeg si.

Prokastinering

Min type humor 

Kake?

I går var jeg i bursdag. Jeg ante fred og ingen fare, for et lite øyeblikk hadde jeg glemt at bursdag = kake. Jeg måtte spise kake, et lite stykke. Senere på kvelden vregte jeg magen over porselenet.

I dag skal jeg i en slags bursdag. Jeg frykter kake. Ikke nok med det, men jeg vet jeg må spise en form for skummel gryterett. En god gryterett, men usunn.

Sosiale sammenkomster blir så skumle når utrygg mat nesten alltid er en (naturlig?) del.

En slags motivasjon

Plutselig har jeg er slags motivasjon til å slutte med den dritten jeg holder på med. Få et litt friere liv hvor ikke hvilket pålegg man kan bruke er det som tar opp tid. Men. Det er et stort men. Jeg er for tjukk. For tjukk til å gjøre noe med det. Må bli litt tynnere først. Det er skamfult å skulle vise kroppen slik den er nå. Noen kg mindre, så får jeg vurdere det.

Tingenes tilstand

Hva jeg vil:
Være i stand til å ta en tur på restaurant uten å få panikk hverken før eller etter. Spise "vanlig restaurantmat" (pasta, pizza, kjøtt/fisk med saus, hamburger, bagett ... egentlig alt som ikke er salat/suppe) uten å bruke flere dager i forveien på å tenke på hva som "er lov". Kunne gjøre noe som innebærer mat litt spontant uten å kompensere med maten etter eller før. Spise "felleslunsj" på jobben uten å føle meg ekkel (stort sett har jeg en eller annen unnskyldning til å ikke spise den maten). Spise is, som ikke er saftis, sammen med venner. Ikke alltid måtte velge det sunneste alternativet. Spise snacks på fest uten å føle meg dritekkel. Drikke en drink med sukker. Spise banan og druer uten dårlig samvittighet en hvilken som helst ukedag.

Hvordan jeg skal få det til:
Ligge i sofaen og vente på at det går over av seg selv ... Egentlig vet jeg ikke om jeg ønsker det nok. Det er tryggere å bare holde seg til de gode gamle matvarene. Dessuten vet jeg at endring krever at man "øver", og det vil jeg ikke.

Hva jeg får til i dag:
Drikke kaffe på kafé (med eller uten melk!), drikke alkohol uten tilsatt sukker, spise saftis i syden, spise sjokolade i helgen, spise yoghurtis en gang innimellom, spise salat ute, spise knekkebrød sammen med venner og kollegaer,

Tja

Så hvordan har jeg det?
Tja ... Jeg skal til en venninne senere i dag, men vurderer å heller ligge på sofaen. Selv om jeg kjeder meg noe frykelig på kveldene for tiden. Livslysten er ikke på topp, men det skyldes nok også at jeg skriver bacheloroppgave for tiden.
Etterpå skal jeg kjøpe meg en ny badevekt. Jeg vet det ikke er lurt, men jeg skal gjøre det likevel. Om  6 uker reiser jeg til varmere strøk med en venninne.

fkjfsaefjoi

Dagen derpå + søndag = enda mindre livslyst enn til vanlig. Formen er topp, men dagen etter å ha drukket er litt ekstra dritt uansett. Det faktum at det nå har blitt februar, og at jeg med det er litt nærmere alt jeg gruer meg til gjør ikke saken noe bedre. Dette er en stressende vår. Bachelorskriving, finne praksis og jobb er noe av det som står på tapetet. Men jeg føler meg ikke klar. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fungere som et "vanlig menneske" med fulltidsjobb. Aldri ha muligheten til å være inne en hel dag bare fordi den er dritt. Kanskje jeg ikke får noen jobb uansett ...

Januar

Januar og februar er verst. Slik er det alltid. Likevel glemmer jeg dette når jeg på sommeren tenker tilbake. Så ille var det vel ikke? Eller var det det? 

Jeg vil forsvinne, sove, slippe å forholde meg til andre mennesker. Men jeg har det fint når jeg er på jobb og når jeg endelig orker å møte andre. Det har nok blitt bedre med årene. Jeg skal ikke forsvinne i år, jeg har nemlig startet et fotoprosjekt jeg må gjøre ferdig. Jeg hater å ikke fullføre.