Et valg

Jeg har fått et valg. Enten må jeg satse nå, eller så kan jeg vente til jeg begynner med det spesialiserte tilbudet. Det kommer til å føles galt uansett hva jeg velger. Jeg er ikke klar for å starte å spise. Kanskje blir jeg aldri det. Psykologen mener jeg har fått lov til å styre på selv alt for lenge, og hun har helt sikkert rett i det ... Men så var det dette med å satse da. Det er skummelt. Hun vil jeg skal følge en kostliste, og jeg tror det er meget uaktuelt. Hadde jeg bare følt at jeg har noe å leve for ville det kanskje vært litt lettere? En liten del av meg håper dette tar livet av meg.