Vanskelig dag

Håpløsheten kommer som lyn fra klar himmel. Plutselig innser jeg hvor patetisk livet mitt er. Hvor mye jeg hater meg selv og hele situasjonen min. Angsten gjør det vanskelig å puste ordentlig. Føler jeg ikke får nok luft uansett hvor hardt jeg prøver. Men jeg greier ikke å gråte. Klorer meg selv for å føle litt.
Går og spyr opp deler av middagen, men det hjelper ikke. Livet er fortsatt like håpløst.
Akkurat når en trenger noen er det ingen som er hjemme. Ingen. Så nå sitter jeg her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Orker ikke å legge meg, for jeg vil holde alle tankene litt på avstand, i den grad det er mulig. Jeg har lyst til å gi opp. Bare legge meg ned og ikke stå opp igjen. Slippe å våkne. Men jeg vet det er midlertidig. Det blir bedre. Hjertet kommer ikke til å hamre like hardt i brystet i morgen. Jeg er ikke alene i morgen.

Dagene går

Jeg har ikke badevekt. Jeg har ikke speil hvor jeg kan se mer av meg selv enn til brystet. På en måte er det litt godt, på en annen side kan det hende jeg har blitt kjempetjukk. Jeg tror jeg har blitt tjukk. Badevekt og stort speil står øverst på ønskelisten til neste ikeatur.

Jeg jobber så mye for tiden at jeg ikke har tid til å trene. Etter jobb er jeg så sliten at jeg bare ligger på sofaen resten av kvelden. Får jo beveget meg på jobb, men det er ikke trening. Men så må jeg jo spise for å orke jobben, og da blir alt vanskelig. Og siden jeg er en lat sjel består måltidene av karbohydrater og atter karbohydrater. Karbohydrater som jeg egentlig er redd for, men det er billig og enkelt. Havregrøt, grove rundstykker og knekkebrød med (mager) leverpostein er det det går i.

Jeg har også lagt min elsk på en sukkerfri sjokolade fra Sukkerfritt. Blir veldig fort kvalm av den, men så så varer den da mange dager. Burde ikke spise den selv om den er sukkerfri. Men er for svak til å la være.