Håpløsheten kommer som lyn fra klar himmel. Plutselig innser jeg hvor patetisk livet mitt er. Hvor mye jeg hater meg selv og hele situasjonen min. Angsten gjør det vanskelig å puste ordentlig. Føler jeg ikke får nok luft uansett hvor hardt jeg prøver. Men jeg greier ikke å gråte. Klorer meg selv for å føle litt.
Går og spyr opp deler av middagen, men det hjelper ikke. Livet er fortsatt like håpløst.
Akkurat når en trenger noen er det ingen som er hjemme. Ingen. Så nå sitter jeg her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Orker ikke å legge meg, for jeg vil holde alle tankene litt på avstand, i den grad det er mulig. Jeg har lyst til å gi opp. Bare legge meg ned og ikke stå opp igjen. Slippe å våkne. Men jeg vet det er midlertidig. Det blir bedre. Hjertet kommer ikke til å hamre like hardt i brystet i morgen. Jeg er ikke alene i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar