Nyttår

Stresser til jeg blir kvalm og får lyst til å drepe meg selv. Jeg har mest lyst til å droppe hele nyttårsfeiringen, bare være sammen med familien, eller eventuelt bare ligge i sofaen og se tomt ut i rommet. Jeg gledet meg egentlig, men så måtte jeg gjøre alt det andre hadde lovet å fikse.  Kanskje det blir OK likevel.

Desember

Jeg har ikke spydd på over 3 måneder, men denne trangen til å tømme meg slipper ikke taket. Det eneste som hjelper er å spise lite og drikke sakte, så jeg ikke kjenner kvalmen som kommer av følelsen av å ha mye mat/væske i magen. Angsten river i meg, men jeg vil ikke la den vinne. Utfordrer den og vinner, men den prøver seg igjen dagen etter. Meningsløse dager og uker. Gleder meg ikke til jul.

Glemt

Følelsen av å bli glemt av ca halve famailien... Det er ikke noe greit. Jeg vet de ikke har glemt meg helt, jeg skal se dem til helgen, men det hadde vært hyggelig med et ord eller to. En dag so kunne vært fin ble heller anstrengt og lei. Det gjør spesielt vondt siden jeg flere ganger har opplevd å bli nedprioritert og føler med mindre sett enn mine søsken. Men jeg kommer ikke til å si noe, jeg kommer til å sitte der rundt middagsbordet og late som ingen ting, presse ned maten jeg ikke vil ha og klistre på et falskt smil mens jeg later som jeg svelger unskyldningene.

Søtstoffer

Jeg er hun som er så avhengig av kunstige søtstoffer at hun må putte ekstra søtning i fun light saften for at den skal bli søt nok. Jeg er hun som putter så store menger suketter i teen at det er flaut. Jeg er hun som foretrekker smaken av kunstig søtning fremfor sukker.

Mat og sånn

Ting føles stort sett ganske ok når jeg får bestemme når, hva og hvordan jeg spiser. Når jeg har full kontroll og oversikt. Men så skal man plutselig på julebord, til "svigers" osv, og angsten griper fatt i deg. Jeg vil ikke, jeg hater mat andre har laget. Mammas mat er unntaket, for hun vet hun ikke kan putte sukker og fett i maten min. Jeg vil helst bare være hjemme med tunfisk og havregryn. Jeg vil helst slippe sammenbrudd fordi jeg gruer meg sånn til maten andre har laget. Helvete heller.

Begynte å grine fordi kjæresten puttet sukker i middagen. Flaut.

Livslyst, eller mangel på sådan.

Jeg prøver å finne noe å være glad for. Noe å glede meg til. Noe å leve for. Konklusjonen blir alltid den samme. Jeg vil ikke mer. Tanken på alle de jeg vil skuffe holder meg igjen. Venter fortsatt på lit nytt livsmot, litt livslyst. Det å slippe å subbe seg gjennom dagene.

Siste utvei

Det er det jeg er. For mange. For de fleste. Dersom ingen andre gidder, kan de ty til meg. Broren min er ikke interessert i å være med meg, pappa har bare tid innimellom (prioriterer andre), kjæresten prioriterer guttetur (hadde ikke tid til å dra på ferie med meg i sommer). Kanskje er det bare jeg som overanalyserer. Eller så er jeg bare lei av å bli nedprioritert.

Magevondter

Vondt i magen. Jeg vet ikke om det kommer av store mengder stress de siste uken, mitt ekstreme forbruk suketter (kan umulig være bra...) eller om jeg har spist noe jeg ikke burde. Eller om det er sult. Øyeblikk som dette får meg til å skjønne hvor mye sykt jeg driver med. Jeg har vondt i magen, og jeg greier ikke å kjenne om det er sult eller om jeg har plaget den med noe annet.

Kravstor?

Kanskje det å være lykkelig eller tilfreds er for mye forlangt? Skulle man kanskje være fornøyd med å ikke ha noe umiddelbart behov for å drepe seg selv? Jeg har lyst til å legge meg ned og gi opp, men jeg gjør det jo ikke. Jeg har ikke lyst eller energi til å drive med noen av interessene mine lenger, men det er kanskje bare sånn det er midt i semesteret? Jeg er redd dette er det beste jeg kan ha det.

Angst

Angsten river i meg. Kan ikke sitte stille. Må gjøre noe hele tiden. Spille, rydde, ordne, spille, sjekke nettsider, bevege på meg, prøve å se på tv-serier, gå rastløst frem og tilbake, sjekke mobilen, lese uten å få med seg handlingen. Puste, får ikke nok luft, kaldsvetter på hender og føtter, Får ikke sove.
Vi venter og venter, håper og håper. Armen min er full av kloremerker.
Tiden går så uendelig sakte.

Sorg

Jeg prøver å få tiden til å gå. Den går så fryktelig sakte. Jeg veksler mellom å spille dumme mobilspill og å sitte apatisk og bare vente. Min beste venninne, min eneste virkelig gode venninne, er livstruende skadet. Og dersom hun overlever vet man aldri i hvilken forfatning hun vil være i. Det gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal ta med til eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det eneste jeg kan gjøre er å vente og å håpe.

Negativitet

Hvordan holder folk ut å være sammen med meg? Jeg er negativ, bedreviter og irriterende. Og jeg er klar over det selv. Jeg sier nei til å henge med folk, jeg bruker evig lang tid på å svare på meldinger, og likevel fortsetter noen av disse meneskene å forsøke å holde kontakt med meg. Jeg hadde ikke villet være venn meg meg, jeg er forsåvidt ikke venn med meg selv. Kanskje de bare synes synd på meg.

Negativiteten herjer for fult. Jeg vil forsvinne og slippe og forholde meg til verden rundt meg. Jeg orker ikke dette, men dagene går sakte men sikkert forbi. Før jeg vet ordet av det er vi kommet til jul, og jeg har overlevt enda ett år. Hver dag jeg ikke legger meg ned for å gi opp er kanskje en liten seier?

Så enkelt

Av og til tenker jeg syke tanker. Sykere enn de vanlige tankene, altså. Jeg står der på perongen og det slår meg at det faktisk bare er å hoppe foran toget. Så enkelt er det. Det kommer ikke til å skje, det føler jeg absolutt ikke noe behov for (bare å sove og slippe unna litt). Men bare tanken på det er likevel betryggende. Dersom alt annet skulle gå til helvete så er faktisk ikke plan B umulig. Jeg smilte litt der jeg stod og ventet på toget. Smilte og tenkte det er bra ingen kan lese tankene mine, der jeg stod og smilte som en tulling.

Endring i planene = stress

Vi får besøk i dag, av noe av familien til kjæresten. De kommer plutselig noen timer senere enn det de først sa, så det krasjer med treningen min. Og sannsynligvis slipper jeg ikke unna å spise kake (det er visst frekt...). Og i dag hater jeg meg selv så mye at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Livet ass.

Over en uke siden sist.

Det er over en uke siden sist jeg spydde. Det skal være lenge til neste gang. Mye bedre å spise lite. Trangen til å spy er der. Noen ganger uten at jeg egentlig har spist mye. Jeg tror jeg forbinder stress med det å spy. Er jeg stresset får jeg lyst til å spy, uavhengig av om jeg har noe å spy opp eller ikke.

Over til noe annet. Skolegreiene går greit (praksis). Jeg fikk faktisk ros. Jeg må stå opp forferdelig tidlig, men også det går seg vel til. Lang reisevei er slitsomt. Jeg kjøpte inn masse mat i dag. Sunn mat. Trygg mat. Og jeg jobber med å lage matpakker. For noe energi må selv jeg ha når jeg må være skjerpet. Men jeg er mindre negativ enn det jeg var, og her om dagen tok jeg meg i å ha en skikkelig bra dag. De finnes, og en må huske på det de dagene en tror en ikke har noen fremtid. Selv om det er lettere sagt enn gjort.
:)

.

Jeg spydde i går kveld, og jeg spydde i dag. Pillefri uke = "det gjør jo ikke noe om jeg spyr litt nå"... Jodaså... Krysser fingrene for at resten av uken blir ok.
Jeg er kjempestøl etter dansing i går, jeg hadde det faktisk veldig gøy.

Katastrofe

I dag var katastrofe. På flere plan. Spisingen, eller mangel på sådan, gikk fint inntill et punkt på ettermiddagen. Stresset og frustrasjonen tok meg. Så jeg spiste, jeg jogget, jeg kom hjem og fikk totalt sammenbrudd. Fordi jeg ikke får til noe. Jeg er totalt mislykket. Jeg skulle vise verden at jeg greier å montere og fikse, men jeg fikk det ikke til denne gangen. Det kan skyldes feil verktøy, men det er likevel jeg som er feilen. Og så stod jeg der da, og gråt foran speilet. Denne ekle kroppen som jeg egentlig ikke vil ha noe med å gjøre. Alle tårene jeg ikke har greid å gråte, de kom der jeg satt på gulvet. Der jeg satt og klorte meg selv.
Jeg feilet.

Tilbake til hverdagen

Tilbake til skolebenken i morgen. Forelesninger hele dagen. Jeg er ikke klar for dette. På en annen side er det kanskje akkurat dette som skal til for at jeg får litt fri fra alle tanken? Lov å håpe.
:)

Ståa

Jeg har gått tur i dag. Jeg har fartet rundt i forskjellige butikker for å få tak i diverså småting. Jeg har fikset og ordnet. Jeg har spist en skyr, et eple, blomkål (med masse krydder) og en liten neve cashewnøtter.  Det er jo ikke fryktelig mye, men det føles ut som uutholdelig mye. Ekkelt mye. Det bør jo ikke være sånn som dette. Det skal jo ikke være sånn som dette. Men slik er ståa.

Etterpå skal jeg møte noen venner og kanskje ta et glass hvitvin. Dette er faktisk siste helgen jeg kan slappe av med så god(?) samvittighet som mulig på en evighet. Jeg tror faktisk neste er den siste før jul, og da kan jeg jo ikke akkurat slappe av. Resten av helgene vil bli brukt til jobbing og skolearbeid, eller å slappe av med dårlig samvittiet (du vet, man burde alltid ha lest mer ...).

...

Jeg droppet å møte folk. Har "viktigere" ting å gjøre, som å hate meg selv og jogge ...

Nå.

Akkurat nå ligger jeg i sengen. Jeg er sulten. Middagen var 2l Pepsi Max. Magen min er ikke like ille når jeg er så tom som nå. Tomheten er betryggende, jeg har i alle fall gjort noe riktig!
Jeg må snart spise ett eller annet. Planen er mager kesam, og gele senere. Og grønnsaker til middag. Det er ikke så ille. Mange vil kalle det lite. Jeg skjønner jo selv at det er lite, dumt, tåpelig, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg må bli tynn først. Og lykkelig.

Fadder

Jeg skal være fadder for nye studenter. Ene og alene fordi det gjør det lett å spise lite (tenk om noen i klassen hadde visst det ...). Å være opptatt hele dagen tar vekk noe av fokuset på mat. Selv om det kanskje blir noe drikking, men det trenger jo ikke å bli mye. Som en bonus kan det jo hende jeg har det gøy.
Nå skal jeg lage sukkerfri gele så jeg har noe å spise hvis jeg får lyst på noe søtt.

Kontroll

Jeg har hatt kontroll i en uke. Jeg har gått ned. Livet føles faktisk bedre når jeg kan sulte meg. Selv om jeg antagelig bare lurer meg selv, men hey, jeg lar meg lure. Om en stund kommer jeg til å komme inn i det bulimiske mønsteret igjen, men inntil den tid er jeg fornøyd.

:)

Jeg bestemte meg for å være sosial i stedet for å trene i går. Beste beslutningen jeg har tat på lenge.

Have no place to go.

I går var en grei dag. I dag feilet jeg igjen. Det å ønske å være i stand til å sulte seg selv er ikke en helt frisk tanke, men det er det som har vært normalen. Og det jeg trenger mest er å være i stand til det igjen.

I går ville jeg være sosial, ingen kunne. I dag får jeg spørsmål om å være sosial, men i kveld er jeg antagelig nødt til å slite meg ut. Løpe. Uroen griper tak i meg. Jeg kan ikke være med på noe sosialt fordi jeg er ekkel, fordi jeg har spist for mye.  Jeg kan ikke møte folk fordi det er faktisk viktigere å få beveget meg nok. Det er ikke sånn det skulle være, men det er sånn det er for tiden. Jeg liker det ikke. Og jeg skjønner jeg er den eneste som faktisk kan gjøre noe med det. Men så vil jeg joo ikke, på en måte. Alt er egentlig bare kaos. Nå skal jeg sette på høy musikk og stenge ute alle tanker. Distrahere meg selv.

Føkk, føkk, føkk ...

Hvordan ble det til dette? At jeg henger over toalettet med tårer i øynene. Vodt i halsen.
Jeg. Jeg som aldri skulle kaste opp med vilje. Jeg som var så flink til å sulte meg. Jeg som hadde full kontroll.
Ny dag, nye muligheter i morgen. Målet er å spise lite. For jeg trenger å vite at jeg kan ha kontroll.

Vanskelig dag

Håpløsheten kommer som lyn fra klar himmel. Plutselig innser jeg hvor patetisk livet mitt er. Hvor mye jeg hater meg selv og hele situasjonen min. Angsten gjør det vanskelig å puste ordentlig. Føler jeg ikke får nok luft uansett hvor hardt jeg prøver. Men jeg greier ikke å gråte. Klorer meg selv for å føle litt.
Går og spyr opp deler av middagen, men det hjelper ikke. Livet er fortsatt like håpløst.
Akkurat når en trenger noen er det ingen som er hjemme. Ingen. Så nå sitter jeg her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Orker ikke å legge meg, for jeg vil holde alle tankene litt på avstand, i den grad det er mulig. Jeg har lyst til å gi opp. Bare legge meg ned og ikke stå opp igjen. Slippe å våkne. Men jeg vet det er midlertidig. Det blir bedre. Hjertet kommer ikke til å hamre like hardt i brystet i morgen. Jeg er ikke alene i morgen.

Dagene går

Jeg har ikke badevekt. Jeg har ikke speil hvor jeg kan se mer av meg selv enn til brystet. På en måte er det litt godt, på en annen side kan det hende jeg har blitt kjempetjukk. Jeg tror jeg har blitt tjukk. Badevekt og stort speil står øverst på ønskelisten til neste ikeatur.

Jeg jobber så mye for tiden at jeg ikke har tid til å trene. Etter jobb er jeg så sliten at jeg bare ligger på sofaen resten av kvelden. Får jo beveget meg på jobb, men det er ikke trening. Men så må jeg jo spise for å orke jobben, og da blir alt vanskelig. Og siden jeg er en lat sjel består måltidene av karbohydrater og atter karbohydrater. Karbohydrater som jeg egentlig er redd for, men det er billig og enkelt. Havregrøt, grove rundstykker og knekkebrød med (mager) leverpostein er det det går i.

Jeg har også lagt min elsk på en sukkerfri sjokolade fra Sukkerfritt. Blir veldig fort kvalm av den, men så så varer den da mange dager. Burde ikke spise den selv om den er sukkerfri. Men er for svak til å la være.

Reddet?

Jeg får heldigvis noe å bruke sommeren på, jeg er reddet (?). Håper å kunne være litt med venner også. Hvis jeg orker å ta kontakt. Må prøve i alle fall.
Jeg tror jeg må spise en del alene i sommer. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg synes om det. På en side tenker jeg det er bra, for da kan jeg spise den typen mat som ikke er "akseptert" som en fullverdig middag (eller bare droppe den helt). På en annen side så er jeg redd for å spise mye. Egentlig greier jeg meg jo ikke alene, og det er himla flaut. Jeg er vistnok voksen, har flyttet hjemmefra, men å være heøt alene, det går sjelden bra. Til og med drømmene mine er preget av spising.

Jeg har spist frokost, lunsj og middag to dager på rad. Sunn mat, ikke noe å si på det, men jeg eser ut.
Overarmene mine er tjukke som lår, låren er forferdelige. Magen min er valk på valk. Jeg er ekkel. Jeg har ikke en gang hatt tid til å trene, og jeg har ikke tid de neste dagene heller. Æsj.

Igjen og igjen.

Igjen. Jeg greier ikke å ha nok kontroll til å ikke spise, og spiser jeg mye må jeg spy. Mister kontrollen når det blir mye stress, og når jeg samtidig er alene. Kan ikke være alene et minutt i sommer. Vil ikke, kan ikke, tør ikke. 

Det går jo så greit i en periode, så skjer det noe teit -> jeg føler verden er imot meg -> jeg får panikk og spiser -> ...

Målet for sommeren er kontroll. Stålkonrtoll. 

Jogging

Jeg liker ikke å ikke bli svimmel etter (eller under) en joggetur. Da føler jeg at jeg har spist for mye eller trent for lite. Jeg burde vel heller være glad for å kunne jogge uten å holde på å svime av? Men neida. Dessuten må jeg passe på at det er lenge siden jeg spiste når jeg jogger, hvis ikke får jeg enten hold (av typen umulig å fortsette å jogge) eller så blir jeg kvalm av å ha mat i magen. Er det rart jeg synes det er dritt å spise??

(Blir i skikkelig klagehumør av å sitte lenge med skolearbeid, rart med det...)

Edit: Jeg fikk ikke hold! 

Snart sommerferie

Jeg vet ikke hva jeg skal bruke sommeren til. Jeg skal kanskje jobbe, men det er tydeligvis ikke så lett å gi et klart svar enda. Helt ok det, jeg er overhodet ikke avhengig av å vite hva som skjer fremover. Blir ikke stresset av å ikke vite eller noe, altså.

Så, poenget er at hvis jeg ikke får den jobben har jeg alt for mye tid! Jeg greier ikke å slappe ordentlig av hvis jeg bare har ferie i Norge, derfor kan jeg likegodt finne noe å fylle dagene med. Hver eneste dag. Trening? Litt optimistisk? Ligge ute i en park og lese hver dag? Planlegge måltider for flere uker frem i tid? Hva er det meningen å bruke tiden til? Nå er jeg jo vant til å ha alt for mye å gjøre på en gang.
Jeg føler at jeg må ha gjort noe i løpet av dagen. Så jeg kan gi meg selv en klapp på skulderen og fortelle meg selv "Se, du har faktisk vasket, vært på skolen og skrevet på oppgaven i dag!" eller " Jeg har jo idet miste trent og vært på jobb". Jeg blir stresset av å ha for mye å gjøre, men jeg blir også stresset av å ikke ha noe å ta meg til. Logisk nok.Tror jeg trenger kurs i stressmestring.

...

Når er det greit å spise? Når man er sulten? Når klokken er 12? 13? Og hva om man spiser, og er sulten igjen med en gang? Eller hvis man ikke er sulten når klokken er 12-13? Av å til skulle jeg ønske at noen fortalte med at det er ok å spise. At nå skal jeg få lov til å spise. Så jeg slapp å få dårlig samvittighet hver jævla gang.
Jeg kjøpte smågodt og spiste og spydde det forrige uke. Hvorfor? Fordi jeg var kjempestresset. Kan vel ikke si det hjalp på stresset., egentlig.

I går prøvde jeg å jogge, men jeg fikk så hold at jeg måtte gi opp. Det var over tre timer siden middag, man skal vel ikke få hold da? Det verste er at andre mennesker så at jeg måtte stoppe. Andre mennesker som jogget forbi. De tenkte sikkert at jeg var i så dårlig form at jeg ikke greide å jogge 1 km en gang. Begynte nesten å grine.

Bulimiske tendenser

Heeelt normalt med litt bulimiske tendenser innimellom, eller hva? Hater det, vil ikke, men det blir nå sånn innimellom. I det minste er jeg ikke syk! (selvironien, dere, er viktig).

Distraksjoner

Distraksjoner. Min beste overlevelsesmetode. Om det er musikk, lydbok, bok eller spill. Eller skolearbeid. Jeg må ha noe å gjøre hele tiden. Må stenge ute tankene. Jeg kan ikke gå en tur uten, da kommer alle tankene. Jeg kan ikke legge meg til å sove uten lydbok, må høre på den til jeg nesten sovner. Jeg vet ikke om det egentlig hjelper i lengden, men der og da føles det bedre. Tenke på noe annet, det er det det står om. Dytt vekk alt det negative for en liten periode, få fri til å puste med magen.
Det går ikke alltid så bra.