Glemt

Følelsen av å bli glemt av ca halve famailien... Det er ikke noe greit. Jeg vet de ikke har glemt meg helt, jeg skal se dem til helgen, men det hadde vært hyggelig med et ord eller to. En dag so kunne vært fin ble heller anstrengt og lei. Det gjør spesielt vondt siden jeg flere ganger har opplevd å bli nedprioritert og føler med mindre sett enn mine søsken. Men jeg kommer ikke til å si noe, jeg kommer til å sitte der rundt middagsbordet og late som ingen ting, presse ned maten jeg ikke vil ha og klistre på et falskt smil mens jeg later som jeg svelger unskyldningene.

Søtstoffer

Jeg er hun som er så avhengig av kunstige søtstoffer at hun må putte ekstra søtning i fun light saften for at den skal bli søt nok. Jeg er hun som putter så store menger suketter i teen at det er flaut. Jeg er hun som foretrekker smaken av kunstig søtning fremfor sukker.

Mat og sånn

Ting føles stort sett ganske ok når jeg får bestemme når, hva og hvordan jeg spiser. Når jeg har full kontroll og oversikt. Men så skal man plutselig på julebord, til "svigers" osv, og angsten griper fatt i deg. Jeg vil ikke, jeg hater mat andre har laget. Mammas mat er unntaket, for hun vet hun ikke kan putte sukker og fett i maten min. Jeg vil helst bare være hjemme med tunfisk og havregryn. Jeg vil helst slippe sammenbrudd fordi jeg gruer meg sånn til maten andre har laget. Helvete heller.

Begynte å grine fordi kjæresten puttet sukker i middagen. Flaut.

Livslyst, eller mangel på sådan.

Jeg prøver å finne noe å være glad for. Noe å glede meg til. Noe å leve for. Konklusjonen blir alltid den samme. Jeg vil ikke mer. Tanken på alle de jeg vil skuffe holder meg igjen. Venter fortsatt på lit nytt livsmot, litt livslyst. Det å slippe å subbe seg gjennom dagene.