Jeg har ingen ting å leve for lenger. Eller, det eneste jeg har å leve for er tanken på at mamma ville bli knust. Jeg kan ikke ødelegge hennes liv. Det er ingen ting som gjør meg virkelig glad, og jeg blir nesten kvalm av å tenke på alt jeg burde ha gjort på skolen. Jeg smiler og ler litt på skolen, men ofte så er det mer overfladisk smil, jeg er ikke virkelig glad inni meg. Jeg kan ikke bli lykkelig før jeg er tynn, og jeg kommer aldri til å greie å bli tynn. Jeg skyver vennene mine unna, og vil helst være for meg selv, det er kun da jeg kan være meg selv.
Jeg graver nesten min egen grav. Jeg er klar over det men jeg har gravd for dypt. Jeg kommer meg ikke opp uten hjelp, for veggene er sleipe og glatte, og når jeg nesten er oppe så sklir jeg og faller ned igjen. Jeg faller hardt. Bakken er hard og steinene borrer seg inn i ryggen min. Det er kun én tanke i hodet mitt: Jeg vil dø. Men etter å ha vært nedi avgrunnen en stund begynner jeg på nytt å klatre, bare for å oppdage at jordveggene fortsatt er for bratte og glatte. Jeg er fanget. Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette å grave.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar