Tanker

På barneskolen / tidlig ungdomsskole håpet jeg at en av mine bekjente (vi var ikke veldig nære venner) skulle få en spiseforstyrrelse så hun kunne bli tynnere (hun var overvektig). Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg tenkte det, jeg unner ingen denne tilværelsen. Som mange andre på den aldere visste jeg ikke egentlig hva en spiseforstyrrelse innebar, jeg må vel ha trodd at det var mer som en slags diett eller noe. Ironisk nok var det jeg som endte opp med å slite. Jeg som (fra en  frisk persons synspunkt) alltid har vært slank. På en måte fortjener jeg det siden jeg var så stygg at jeg syntes hun skulle få det. Jeg blir utrolig frustrert når jeg leser eller hører fjortizer som sier ting som "jeg skal få en spiseforstyrrelse så jeg blir tynn" "jeg skal prøve å bli bulimiker/anorektiker så jeg blir tynn til sommeren".

Jeg er så hyklersk at det nesten er komisk. Jeg blir oppgitt av (friske) ungdommer som begynner på dietter som går ut på å bare spise epler eller lignende. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for å spise lite. Jeg vet jo så inderlig godt at det ikke er bra for meg, men redselen for å legge på seg er sterkere enn ønsket om å bli frisk. Det er fordi ordet frisk innebærer vektoppgang. Mer fett på magen. Men tenk så kjekt det hadde vært å kunne glede seg til sosiale sammenkomster og ikke bare gå rundt å grue seg fordi sosiale sammenkomster betyr mat eller snacks. Kunne drikke alkohol uten å få panikk på grunn av kaloriene. Jeg må stadig vekk finne på en unnskyldning for å ikke spise, og for å ikke ville være med på slike sammenkomster. Jeg skal prøve igjen i helgen, men jeg gruer meg. Jeg kommer nok til å måtte spise frokost og lunsj, og når det i tillegg blir alkohol blir det fort mange kalorier. "Heldigvis" tåler jeg ikke så mye, så jeg sparer jo noen kalorier på det.