Det tror jeg er et av mine største problemer. Jeg er så utrolig full av selvforakt! Jeg er ikke suicidal, men jeg merker at jeg ofte hater meg selv med hver eneste fiber i kroppen. Jeg hater at jeg er svak og spiser, jeg hater at jeg er stygg i hodet når jeg ikke spiser. Jeg hater at jeg er feit. Jeg hater at jeg ikke greier å se at jeg er slank. Jeg er som fanget mellom to verdener, jeg blir dratt i to retninger. Uansett hva jeg gjør så blir det feil. Men er det ikke bare å ikke være så streng overfor deg selv? Nei, det fungerer ikke på den måten. Noe i meg mener jeg ikke er streng nok. Jeg presser ikke meg selv hard nok, da hadde jeg sett resultater.
Jeg er ikke suicidal, men jeg vil ofte dø. Ja, det er en forskjell. Jeg har ingen planer om å begå selvmord, men jeg skulle ønske jeg døde. Sovnet og aldri våknet igjen. Døden må være noe av det minst skumle, stillhet, fred. Det er livet som er en helvete til tider. Det eneste som er sikkert her i livet er jo faktisk at vi skal dø, så det burde virkelig ikke være noe å være redd for.
Hei! Nå har jeg lest bloggen din :) Jeg syns det er bra du ser selv at du har et problem. Det er første steget man må ta. Resten av veien er litt verre. Jeg går jo som sagt til behandling for det, og sa i fra at jeg hadde problemer til fastlegen min. Er ganske greit at de vet om det så de kan følge med på blodprøver :) De kan ikke tvinge deg til noe som helst, så du bestemmer jo helt selv hva du vil. Syns du skal prøve behandling. De forventer ikke at du SKAL bli frisk og spise normalt med det første. Det kan ta lang, men jeg opplever både legen og psykologen som veldig tålmodige. Blir ikke pressa til noe jeg ikke vil, og kan si rett ut til dem begge at jeg ikke klarer å spise mer enn det jeg gjør for tiden :) Jeg skjønner det er vanskelig i starten å be om hjelp... men man kan altså gå til behandling uten å være noe motivert. Det er noe du kan jobbe med ilag med behandler. Er greit å ha noen å prate med. Det er tungt å gå med spiseforstyrrelse alene.
SvarSlettklem fra Mariann :)