Mamma tok sofaen min som jeg hadde på rommet mitt hos henne, selv om jeg ba pent om at hun skulle la den være i fred. Tibød meg å kjøpe en ny hun kunne ha på hytta i stedet. Men hun tok den altså. Det var synd, for det var mitt lille fristed hvor jeg virkelig kunne slappe av. I samme slengen må jeg ommøblere rommet, for sengen stod inntil ryggen på sofaen, noe som resulterte i at den nå står på gulvet uten noen "vegg" på noen av kantene. Syntes det var så kjipt at jeg sa hun kunne gjøre hva hun ville på det rommet, for jeg kommer aldri mer til å sove der uansett.
Jeg vet det såret henne, og det var forsåvidt ikke meningen, men jeg orker ikke å sove på et uvant rom. Det føles ikke lenger som mitt rom. Det er ikke lenger mitt rom. Det er greit for min del, jeg har tross alt flyttet ut. Men det ga henne dårlig sammvittighet.
Jeg ødelegger alle jeg er nær. Jeg fortjener ikke å ha det bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar