Spiseforstyrrelsens klør

Ting var litt bedre en periode, men så ...
Jeg føler meg fanget av spiseforstyrrelsen. Enten må jeg spise lite, eller så må jeg kaste opp. Jeg kaster opp over alt. Hjemme, hos familie, hos venner og på jobb. Ingen steder er unntatt lenger. Jeg vil så innmari slutte, men jeg får det ikke til.
Nå står jeg helt uten et behandlingstilbud. Taklet ikke lenger å høre at jeg bare må prøve hardere. Følte meg helt ubrukelig etter hver time. Og  jeg fikk ikke time oftere enn annenhver uke, noe jeg synes var for lite.
Sist gang jeg var hos legen fikk jeg beskjed om at det bare er som å slutte å røyke, nemlig enkelt så fort en har bestemt seg. Så skjønner at jeg liksom må greie meg selv.

Jeg står på venteliste igjen. Må bare holde ut 6-12 måneder. Jeg skjønner at jeg ikke kan prioriteres over andre. Andre er fysisk dårligere, har en lavere vekt eller kaster opp mer. Jeg er tross alt et "velfungerende" menneske oppi dette hele, med jobb og venner. Men jeg må innrømme at det gjør vondt å be om hjelp, for å så føle at en ikke blir tatt på alvor. Jeg blir sint og frustrert på dette "hjelpeapparatet".  Innleggelsen hjalp meg litt, men kostlisten raknet så fort jeg var hjemme igjen. Jeg kunne jo ikke stole på den, det var jo ingen ernæringsfysiolog som hadde vært med å lage den, bare en sykepleier (som i mine øyne spiste aaaalt for usunt). Psykologen mente jeg hadde komet en lang vei, selv om jeg sa at jeg ikke greide å spise det jeg skulle, og at jeg egentlig hadde det helt forferdelig. Jeg har jobbet mye med å skulle akseptere at slik er livet, men jeg greier det ikke. Jeg kan ikke akseptere at livet er så fælt at jeg stadig tviler på at det er verdt å fortsette.

Jeg må greie å fikse megselv nå.